Sorg følger ingen rød tråd eller tidslinje

- Erle forteller

Jeg ønsker å formidle at man kan føle på ensomhet selv i et rom fullt av mennesker. Min erfaring er at mange unge mangler språk for sorg og blir passive i møte med noen som sørger. Jeg tror ikke det handler om mangel på omsorg, men for meg ble stillheten rundt sorgen uutholdelig. Ved å dele min historie håper jeg at andre som går gjennom noe lignende kan føle seg mindre alene – og kanskje finne trøst i mine erfaringer.

1.Når har du følt deg mest alene i møte med kreft?
Jeg følte meg mest alene da jeg kom tilbake til universitetet etter en livsendrende sommer. Det var første skoledag, og jeg var omgitt av klassekamerater jeg hadde sett på som mine nærmeste. Jeg ble møtt med en kort klem og en hverdagslig tone – som om ingenting hadde skjedd.
Før jeg reiste tilbake til studiebyen, trodde jeg det vanskeligste ville være å sørge alene, langt borte fra familien – å konsentrere meg og finne tilbake til hverdagen. Men realiteten ble noe helt annet. Det innså jeg da jeg møtte opp til første forelesning i august, og dessverre ble det ikke bedre i ukene som fulgte.

2.Hva savnet du mest fra andre i den perioden?
I ukene etter semesterstart savnet jeg at vennene mine turte å spørre om pappa, om sorgen – eller bare hvordan jeg hadde det. Enkelte dager savnet jeg bare en klem eller en hånd på skulderen. Noe som kunne gi meg en bekreftelse på at sorgen min var reell, og at jeg hadde gjennomgått en livskrise.

3.Hvordan har ensomheten påvirket deg – fysisk, psykisk eller sosialt?
Ensomheten har gjort studietiden tøffere. Den kommer sterkest på dager der sorgen er altoppslukende og jeg ikke får snakket om den. Det er både psykisk og fysisk krevende å spise lunsj med klassekamerater som ikke spør, når alt jeg trenger er å få snakke ut. Dette har ført til at vennekretsen min har endret seg. Jeg prøver å spare energien min til dem som møter meg der jeg er – i sorgen.

4.Hva har hjulpet deg til å føle deg mindre alene?
Åpenhet. Allerede fra første gang jeg kjente på ensomheten, har jeg valgt å dele mye med dem som faktisk spør. Jeg har opplevd at det finnes noen – overraskende nok litt mer perifere venner – som ikke har problemer med å spørre. Disse har jeg valgt å trekke nærmere. Jeg har også vært ærlig når folk har stilt mer generelle spørsmål om hvordan jeg har det. Da velger jeg aktivt å gi plass til sorgen, selv om de kanskje ikke forventet det som svar.

5.Hva skulle du ønske folk rundt deg forsto bedre?
At sorg ikke følger noen rød tråd eller tidslinje. Selv om det har gått to måneder siden semesterstart, er behovet mitt for å snakke om sorgen etter pappa fortsatt like stort. Selv om jeg kan se ut til å ha det bra én dag, betyr ikke det at neste dag blir lik.

6.Hvis du kunne gi ett råd til andre som føler seg alene i møte med kreft – hva ville det vært?
Ikke vær redd for å ta plass. De rundt deg vet kanskje ikke hvordan de skal møte deg i din situasjon – men de vet i hvert fall ingenting hvis du ikke forteller dem.

Erles pappa het Are Stuwitz Berg, og var avdelingsdirektør for smittevern og vaksine ved Folkehelseinstituttet, ofte omtalt som smitteverndirektør under korona-pandemien. I dag studerer Erle medisin, og drar fram pappaen sin som et stort forbilde og en støttespiller.

- Nå som jeg går medisinutdanning er det så mye jeg gjerne skulle snakket med han om. Vi hadde så mange like interesser.