Hege Torp er utdannet kreftsykepleier, og har jobbet som kreftkoordinator de siste fire årene.

Tekst Hedda Aasland

Foto Privat

Publisert 05. des. 2025 - 9:38 - Nyheter

Still de vanskelige spørsmålene!

Ensomhet og vanskelige samtaler er en del av hverdagen for mange kreftrammede. Kreftkoordinator Hege Torp deler sine erfaringer og gir konkrete råd om hvordan vi kan støtte hverandre – og hvorfor det er viktig å tørre å spørre.

Hvorfor valgte du å bli kreftkoordinator?

– Jeg var i praksis hos en kreftkoordinator, og så at det var en jobb jeg kunne tenke meg. Jeg får jobbe så tett på mennesker.

Hege påpeker at det også var en jobb som lot seg kombinere med familieliv.

– En del har nok hørt om kreftkoordinatorer, men det er kanskje ikke alle som vet hva en kreftkoordinator gjør.

Hva går jobben din ut på?

– Jobben min blir til litt underveis, og arbeidshverdagen min og oppgavene mine varierer litt etter hva den enkelte trenger. Det kan være alt fra at jeg er en støttespiller for kreftrammede, enten før, under eller etter behandling, sier Hege.

Ellers er informasjon om rehabiliteringstilbud, oppfordring til trening, veiledning til å mestre fatigue og normalisering av plager viktige komponenter i Heges jobb som kreftkoordinator. Hun jobber også med pasienter som ikke blir friske av sykdommen, og følger dem i livets sluttfase i tett samarbeid med hjemmesykepleie, pårørende og lege. Hun forteller at det ofte er i etterkant av behandling at hun trengs mest. Når sykehusavtalene er på et minimum, og den travle, belastende behandlingstiden er over, og man kan begynne å senke skuldrene.

– Det er gjerne i etterkant at man trenger mest støtte og oppfølging, mange sliter jo med seneffekter og hvordan håndtere det. Flere av pasientene Hege møter gir uttrykk for at de føler seg alene. Å være yngre enn hva en «typisk» kreftpasient gjerne er, kan føles vanskelig.

“

Det er gjerne i etterkant at man trenger mest støtte og oppfølging, mange sliter jo med seneffekter og hvordan håndtere det.

– Hege

– Hvilke bekymringer og tanker er det som går oftest igjen blant dem du møter som er unge?

– Det er at det kan være veldig ensomt og isolerende å være kreftrammet, eller pårørende til noen med kreft. Mange yngre kreftsyke går fra å være i jobb eller på skole, til å gå sykemeldt hjemme. Noen opplever at de mister nettverket sitt fordi de ikke orker eller ikke kan delta sosialt på samme måte som før, sier hun.

Hege forteller også at flere opplever at de ikke har noen å uttrykke bekymringene sine for, og at de i noen sammenhenger må skåne dem rundt seg, om det er barn, søsken, venner eller foreldre.

– Mange har naturligvis også bekymringer for fremtiden. De som ikke har fått barn ennå er redde for at det ikke blir en mulighet, og det kan være en sorg å se at «alle andre» lever vanlige familieliv mens man selv står i behandling. De som har barn er gjerne redde for å ikke være der med dem i fremtiden.

– Vær konkret! Si at du kommer innom og lager middag. Vær tydelig på hva du kan hjelpe og avlaste med, og aldri slutt å tilby, råder kreftkoordinator Hege.

Så hvorfor sliter vi som samfunn med å gjøre noe for å få bukt på ensomhet?

– Jeg tror mye av det henger sammen med møteplasser og sosiale medier. Det er ikke alle steder hvor det er tilbud som stemmer i forhold til kapasiteten, og at det dermed ikke er så mange plasser hvor det er naturlig å samles. I tillegg tror jeg mange føler seg ekstra isolerte og ensomme når man hele tiden er så koblet til på sosiale medier. Man sammenligner seg veldig med andre, og ser at andre gifter seg og får barn, mens man selv er ensom.

Videre tror også Hege at noe av det henger sammen med at det er blitt høyere terskel for å bare dra på besøk til hverandre. Alt skal planlegges og avtales i god tid, og det er ikke lenger så enkelt å bare stikke innom til noen på en kopp kaffe, eller for å bare sløve sammen på sofaen, hevder hun.

– Hva kan vi rundt gjøre for å støtte noen som går gjennom kreftsykdom, eller er pårørende til noen med kreft?

– Jeg tror det er lurt å være konkret. Si at du kommer innom og lager middag. Vær tydelig på hva du kan hjelpe og avlaste med, og aldri slutt å tilby!

Samtidig minner kreftkoordinatoren om at man bør kjenne sin besøkstid.

– Mange kreftrammede vil ha mindre energi og overskudd, i tillegg til at mange opplever smerter og ubehag. Det er også tungt psykisk å være kreftsyk. Så gå heller litt før tiden enn å sitte for lenge, råder hun.

Det kan være vanskelig å stille spørsmål og stå i tunge samtaler. Det beste man kan gjøre, ifølge Hege, er å være direkte og uredd, stille de spørsmålene man synes er ubehagelige, og tåle at det kommer et svar på det som kanskje ikke er så lett å forholde seg til.

– Du ødelegger ingen ved å stille spørsmål. Vær litt nysgjerrig i fremtoningen, det er en balansegang du må være bevisst på med å være bekymret og samtidig ikke lempe det over på den som er syk.

Heges råd til deg som er kreftrammet

• Prøv å leve så normalt som mulig.

• Ikke isoler deg, med mindre det er spesielle hensyn man må ta.

• Benytt deg av de ressursene du har, som Ung Kreft, likepersoner og andre tilbud som finnes for deg som er kreftrammet.