Da Kompani Lauritzen-befal Mari Thorsen (24) fikk påvist aggressiv kreft i fjor sommer, lurte hun på hvordan fremtiden kom til å bli. Nå er hun kreftfri og tilbake i full vigør.
«Jeg vet at kreft rammer folk, men hadde ikke trodd at det kom til å ramme meg selv.»
Svalbard, slutten av mai 2020: De siste fire årene har Mari jobbet som guide for turister blant annet på Svalbard. Plutselig en morgen oppdager hun en stor kul på halsen. Hun kjenner at det er en hoven lymfeknute og tenker at hun kommer til å bli forkjølet. Da forkjølelsen uteblir, og kulen fortsatt er der, oppsøker hun fastlegen som mistenker at hun kan ha kreft basert på symptomene og henviser henne videre til St. Olavs hospital.
Etter en uke med undersøkelser får Mari, som hadde bestemt seg for å ikke ta sorgene på forskudd, beskjed om at hun har en aggressiv form for lymfekreft.
– Jeg vet at kreft rammer folk, men hadde ikke trodd at det kom til å ramme meg selv, sier Mari Thorsen (24) fra Levanger.
Etter noen dager forstod Mari at aggressiv i hennes tilfelle var positivt.
– Det at kreften mest sannsynlig hadde oppstått raskt, gjorde den lettere å behandle.
Behandlingen gikk ut på å gi Mari seks cellegiftkurer.
– Jeg hadde egentlig forventet at det skulle bli verre enn det ble, noe som gjorde at jeg ble positivt overrasket. Men når jeg ser tilbake på det så var jeg i ganske dårlig form, spesielt etter den første kuren.
To uker etter første kur, tok Mari resten av håret som gradvis hadde begynt å falle av.
– Det gikk helt fint. Jeg hadde en flink frisør som hjalp meg å finne fine parykker som var likt mitt eget hår, sier Mari og forteller at det var vanskelig for henne da hun måtte slutte å bruke parykken fordi hennes eget hår hadde blitt for langt.
– Det var litt ubehagelig i starten å ha ufrivillig kort hår, men det tok ikke lang tid før jeg ble vant til det.
Kreftcellene forsvant
Etter tredje kur, så legene nærmere på hvordan kurene hadde fungert.
– Det viste seg at 80 prosent av kreftcellene hadde forsvunnet.
Siden premieren på TV 2-serien Kompani Lauritzen i mars 2020, har Mari vært en av befalene i programmet. Realityserien handler om en gruppe kjendiser som kjemper seg gjennom Dag Ottos beinharde militærregime. I tillegg til kjendisene, er det et knippe befaler som medvirker i serien. Planen var at Mari også skulle være med i den andre sesongen som startet innspilling i september, men det kom an på formen.
– Derfor var jeg i dialog med produksjonsselskapet om hvordan det gikk, og da vi gjorde opp status halvveis i behandlingen så skjønte jeg at det var mulig at jeg kunne bli med.
Mari hadde siste kur i slutten av august og reiste til Åndalsnes for innspilling i starten av september. De andre deltakerne visste på det tidspunktet ingenting om hva Mari nettopp hadde vært igjennom.
– Det var jo enkelte ting jeg slet med, for eksempel kondisjonen, men jeg fant en måte å løse dette på underveis med god hjelp fra de andre befalene.
Noe av det Mari var aller mest redd for da hun begynte med kreftbehandling, var hun skulle bli så dårlig at hun ville bruke veldig lang tid på å komme tilbake til den gode formen hun var i før hun ble syk.
– Å være fysisk aktiv er en stor del av identiteten min, samt at det gir meg veldig mye glede.
Lange dager
Under TV-innspillingen var det lange dager.
- Dagen begynte rundt 07 og avsluttet ikke før i 22-23-tiden. Jeg var redd jeg kom til å gå på en smell, men det gikk bra.
Utover høsten blir Mari bedre og bedre, men da Mari er tilbake på kontroll etter siste cellegiftkur, får hun beskjed om at det er noe igjen. Legene er usikre på om det er kreftceller eller bare arrvev, og det blir bestemt at hun skal følges opp hyppigere for å se hvordan ting utvikler seg.
Da ting verken utviklet seg positivt eller negativt en måned senere, beslutter legene at Mari skal få strålebehandling for å være helt sikker på at hun blir kvitt alt.
– Jeg fikk tre uker med stråling hver ukedag.
På kontroll i februar i år fikk Mari beskjed om at hun var kvitt kreften.
– Det var en lettelse, selv om jeg vet at kreften også kan komme tilbake. Det har jeg ingen garanti for, men det får jeg ta som det kommer, sier Mari som går på kontroll tredje hver måned.
Surrealistisk
For Mari er det surrealistisk å tenke på at hun har vært syk.
– Det er litt sånn: Har dette virkelig skjedd meg? Jeg rakk heldigvis ikke å bli syk av kreften, men av behandlingen for å ta knekken på den.
I dag har Mari det veldig bra, både fysisk og psykisk.
– Jeg er tilbake i full jobb som guide, og i sommer har jeg jobbet på et lite hotell med 10-15 gjester som alt-mulig-kvinne på en øy.
Det Mari har vært igjennom, har gitt henne en bekreftelse på at livet hun lever, sånn hun vil leve det, er riktig for henne.
– Jeg har alltid levd livet på mine egne premisser uten å bli for påvirke av andre, og gjennom å bli syk har jeg fått en bekreftelse på hvor riktig dette livet er for meg.
Miljøet Mari er en del av, hvor friluft er i førersete, består at mennesker med utferdstrang.
– Her passer jeg godt inn, sier Mari som drives av å søke noe nytt.
Før Mari ble syk, synes hun det kunne være vanskelig å snakke med andre om problemer hun visste de hadde.
– Jeg unngikk gjerne å snakke om vanskelige ting hvis jeg kunne, i frykt for å gjøre ting verre, men etter jeg har vært syk selv, så er jeg ikke redd for det lenger. Det skal mye til å si noe feil, og det viktigste er at man snakker om det.