Trent for motstand

Ane har alltid levd sunt, trent mye, drukket lite alkohol for å holde seg i form til håndballen og vært opptatt av å ta vare på kroppen.

– Jeg har vært så forsiktig hele livet med alt, egentlig. Trent masse, spist sunt og levd et generelt friskt liv. Så jeg syntes det var skikkelig urettferdig.

Samtidig kom det en annen tanke, nesten med en gang: Dette skal gå bra. Legene var tydelige på det. Hun hadde Hodgkins lymfom, og de fortalte henne tidlig at prognosene var gode.

– Jeg var egentlig ikke redd for at det ikke skulle gå bra i forhold til den kreften jeg har, sier hun. – Men det er ganske harde tak man må gjennom for å komme seg dit.

Og det var nettopp det hun skulle erfare.

Beskjeden kom rett før jul i 2024. Behandlingen måtte starte raskt. Lille julaften fikk hun sin første cellegiftkur.

– Jeg ville bare bli ferdig med det fort, så da bestemte vi oss for å begynne den 23., forteller hun.

Første del av behandlingen ga henne et lite håp. Kanskje dette ikke skulle bli så ille? Hun var sliten, men ikke voldsomt kvalm, og julaften ble faktisk fin.

– Jeg tenkte litt sånn: «Oi, kommer dette til å være så lett?» sier hun.

Så kom første juledag.

– For å si det rett ut, så var det et helvete. Helt forferdelig.

Hun våknet med sterke smerter i kjeven og halsen. Kroppen begynte å gå i anfall. Hun ristet, sov nesten ikke, og smertene ga seg ikke. Familien ringte, ba om hjelp og forsøkte å få noen til å forstå hvor alvorlig det var.

– Det var så vondt at vi ikke visste helt hva vi skulle gjøre, sier hun. – Jeg fikk ikke sove på nettene. Det var kontinuerlig slike anfall gjennom døgnet.

Hun ble sendt fram og tilbake. Noen ganger ble hun ikke trodd nok på. Noen ganger ble hun sendt hjem igjen. Først da helsepersonell så et av anfallene med egne øyne, skjønte de at dette ikke var en «vanlig» reaksjon.

– Da skjønte de at det var ganske alvorlig, at det var et eller annet de ikke hadde sett eller forstått, sier hun.

Det ble starten på en behandlingstid som ble langt tyngre enn hun hadde forestilt seg. Komplikasjoner, smerter, infeksjon etter operasjon for å få inn venekateter, antibiotika og nye innleggelser kom tett.

– Det var veldig tappende. Det var mange netter på sykehuset og mye fram og tilbake. Vi hører ofte at bivirkningene av kreftbehandling er å miste håret og bli kvalm. Det var det minste problemet i min situasjon, forteller hun.

På et tidspunkt ble det så tungt at hun kjente at kroppen var presset helt til grensen.

– Jeg husker at jeg tenkte: Nå klarer jeg ikke mer. Dette må stoppe, sier hun stille. – Det var så vondt, og det var så hardt å stå i, og vite at det skulle vare i mange måneder.

Likevel er det her en annen del av historien hennes trer fram for alvor: erfaringene fra Forsvaret.

For Ane beskriver hvordan det å ha vært i et miljø der man blir utfordret mentalt og fysisk, fikk betydning da livet plutselig handlet om noe helt annet.

Det gjaldt også det synlige ved sykdommen – det mange unge frykter mest.

– Før jeg begynte med behandlingen, så syntes jeg det verste var at jeg skulle miste håret. At jeg skulle se syk ut. At det ble veldig synlig for andre, sier hun. – Jeg tror at hvis jeg ikke hadde vært i Forsvaret, så hadde det vært mye vanskeligere enn det ble.

Forsvaret hadde lært henne noe om å stå i det som er hardt, uten å rømme fra det. Om å bli presset langt ned, men samtidig oppleve at man ikke er ferdig av den grunn.

– I Forsvaret blir du kjørt skikkelig ned i kjelleren, de har jo prøvd å knekke oss. Men så erfarte jeg jo at det går bra. Man kommer seg opp igjen, og man får til mye mer enn det man tror.

Hun beskriver det nesten som å ha hatt «soldater med inn i krigen» – en indre erfaring av å vite at motstand ikke nødvendigvis betyr nederlag.

– Jeg prøvde å tenke at det er tungt nå, men søren, jeg skal komme meg tilbake. Dette er bare et hinder i livet. Det stopper ikke livet. Det setter livet litt på pause.

Etter hvert kom et vendepunkt. Rundt tredje cellegiftkur kjente Ane en merkelig, men tydelig følelse i kroppen.

– Jeg følte det veldig tydelig, at: Oi, nå er kreften borte. Det var som om det var et eller annet som på en måte var fjernet, noe var borte fra kroppen.

Senere viste undersøkelsene at hun hadde rett. Behandlingen virket. Hun slapp flere cellegiftrunder enn fryktet, og strålebehandlingen ble redusert.

– Den følelsen stemte jo. Det synes jeg er helt sykt, sier hun. – Kroppen er helt magisk.

Så begynte veien tilbake. Ikke i store sprang, men i små. En tur til butikken. Litt mer energi. Litt mer hverdag.

– Kroppen var helt slått ut, egentlig mørbanket, sier hun. – Så jeg begynte med en tur på butikken, og så var det det jeg orket den dagen. Men det var jo mer enn det jeg klarte under behandlingen, så det var en seier.

Hun begynte å trene på Frisklivssentralen sammen med andre som var eller hadde vært kreftrammede. Det ble viktig.

– Det var lov å ha en dårlig dag, sier hun. – Hvis jeg sa at i dag er det en tung dag, så skjønte alle hvorfor. Jeg slapp å forklare.

For Ane, som er vant til å presse seg, ble dette også en ny øvelse: å finne balansen mellom å pushe og å lytte.

– Tidligere har jeg vært veldig sånn «push til du ikke klarer mer». Men etter sykdommen har det blitt mer: Når skal jeg ikke pushe? Når skal jeg lytte? Det syntes jeg var vanskelig. Og der var de gode til å hjelpe meg.

Erfaringen har også forandret blikket hennes på prestasjon, på det å være flink og på hva som egentlig betyr noe.

– Det går fint å ikke alltid være best i alt, sier hun. – I forbindelse med studiene jeg er i gang med nå, har jeg bestemt meg for at fokuset mitt ikke skal være å være den beste eleven. Fokuset skal være å ha det gøy, og føle på mestring.

I dag studerer hun osteopati. Interessen for kropp og bevegelse har vært med henne lenge, men etter kreften har valget fått en ny tyngde.

Og mer enn det: Hun vil bruke det hun lærer til å hjelpe andre som har vært gjennom det samme.

– Jeg har lyst til å være et tilbud for kreftrammede. Det er mye dritt som kommer med sykdommen, både under og etter. Hvis det er noe som kan gjøre det lettere, så har jeg lyst til å hjelpe til med det gjennom kunnskapen jeg får om behandling og osteopati, forteller hun.

For Ane har tiden etter sykdommen ikke bare handlet om å bli ferdig med behandling, men om å finne tilbake til seg selv – og til et språk for det som skjedde. Underveis ble det etter hvert vanskelig å forklare andre hvordan det faktisk føltes.

– Under behandlingen kjente jeg ikke meg selv igjen. Jeg fikk ukjente bivirkninger, noe som selvfølgelig var veldig skremmende. Da samlet det seg opp flere følelser som ikke var så lett å beskrive. Til slutt klarte jeg å skrive noe ned, som senere ble til dikt.

Det som var vanskelig å si høyt, lot seg formulere på papiret. Skrivingen ble en måte å vise de rundt henne hvordan sykdommen kunne oppleves innenfra – ikke bare hvordan den så ut utenfra.

– Det var lettere å fortelle de rundt meg hvordan det kan føles ut innvendig hos oss som får en slik brutal beskjed, sier hun.

For Ane har det vært viktig å gjøre erfaringen hun nå sitter på, om til retning. Ikke fordi sykdommen var verdt det, men fordi det går an å ta noe med seg videre fra det verste.

– Jeg synes mye i livet mitt nå er ganske likt slik det var før, men jeg har fått et helt annet perspektiv, sier hun.

– Jeg har blitt mer positiv til livet og utfordringene som følger med.

Hun prøver fortsatt å holde fast i det hun sa til seg selv da det sto på som verst: