Håvard har levd hele livet med adrenalin i blodet og døden som truende følgesvenn fordi han har drevet med ekstremsport. Så fikk han vite at han hadde kreft.
– Diagnosen var som om å bli kastet i en paraglider utfor et fjell uten å være forberedt.
Håvard jobber som friluftsveileder hos et adventure-firma. Han har også vært med på å bygge en skate-park i hjembyen han er så glad i. Som ungdom var han en skikkelig rebell, og da var det alle timene med skateboardet som fikk ham tilbake til en normal hverdag. Nå ønsker han å hjelpe andre unge gutter i samme situasjon.
En kveld, etter å ha tilbrakt mange timer i skate-parken, går han hjem til kjæresten Siri som venter på ham. Utmattet og fornøyd sovner han raskt, men senere på natten våkner Siri av at Håvard rister ukontrollert i noe som virker å være et epileptisk anfall. Han blir hastekjørt til sykehuset, og etter en omfattende utredning kommer dommen: hjernesvulst.
– Diagnosen var som om å bli kastet i en paraglider utfor et fjell uten å være forberedt. Jeg følte meg fanget i turbulens og kraftige vindkast uten sjanse til å kontrollere flygningen. Men det er utrolig hva man kan venne seg til. Nå føler jeg at jeg har mer kontroll, selv om jeg ikke vet hvor jeg kommer til å lande, sier Håvard Dahl Olsen (31) fra Molde.
Det er ikke første gangen Håvard konfronteres med døden.
– Da jeg var 10 år falt mamma ned en fjellskrent og døde. Familien vår har alltid likt å være på tur i naturen, og det var et totalsjokk at mamma skulle miste livet på den måten. Hun skulle bare ta et bilde, og så skled hun og falt flere hundre meter, forteller han.
Han hadde problemer med å bearbeide morens bortgang, og begynte å gjøre opprør.
– Jeg havnet i et gangstermiljø og gjorde mye dumt. Heldigvis hadde jeg skateboardet og begynte etter hvert med ekstremsport. Hvis ikke kunne det gått veldig galt.
I 2004, da han var 14 år, dro familien på ferie til Thailand. Håvard meldte seg på et kurs for å ta dykkerlappen, og en dag han var på stranda, forsvant alt vannet ut i havet. Han syntes det var rart og fulgte vannet utover i den våte sanden, helt til dykkerinstruktøren begynte å skrike av full hals at han måtte komme tilbake.
– Plutselig så jeg at båter ute på havet veltet og forsvant. Da skjønte jeg at noe var veldig galt og løp alt jeg kunne tilbake til stranda, sier han.
Dykkerinstruktøren ba Håvard om å sette seg på mopeden hans, og så kjørte de av gårde i full gass opp mot fjellene mens en tsunami dundret inn mot stranda. Da det var slutt på veien, kastet de fra seg mopeden og løp gjennom jungelen på bare føtter. Oppe i høyden turte de endelig å stoppe opp ved en landsby og se utover ødeleggelsene.
– Jeg tror jeg var i sjokk, for det første jeg gjorde var å kjøpe meg en is. Så kom jeg på at pappa, stemor og søstera mi også var der nede. Da løp jeg ned igjen for å lete etter dem. Heldigvis hadde de også overlevd.
- Jeg har holdt på med ekstremsport store deler av livet, og jeg tror at jo mer frykt man opplever, jo bedre rustet blir man for neste utfordring.
Håvards møter med døden stopper ikke der. På en backpacker-tur i Sør-Amerika ble han kidnappet og truet med pistol. Heldigvis klarte han å rømme. På en annen tur til Thailand krasjet han inn i en fjellvegg under et basehopp. Tilfeldigvis var det noen klatrere i nærheten som kunne hjelpe ham ned. Dette ser ikke ut til å ha gjort Håvard mer redd for døden.
– Jeg har holdt på med ekstremsport store deler av livet, og jeg tror at jo mer frykt man opplever, jo bedre rustet blir man for neste utfordring. Kreften kan sammenlignes med en stor fjellvegg. Man må opp på toppen, en taulengde av gangen. Noen linjer er vanskelige å klatre, men når man klarer det så gir det mestring. Den følelsen tar man med seg videre til neste utfordring.
- Jeg tar bedre vare på egen helse.
Håvard måtte både opereres og få strålebehandling mot svulsten i hodet. Nå har han begynt på cellegift. Likevel prøver han å være mest mulig ute i naturen.
– Under hele behandlingen har jeg hatt som mål å gå opp Tusenårsvarden i Molde og kjøre ned på et gammelt snowboard uten binding. I januar klarte jeg det! Det var tungt, for det var så mye puddersnø at jeg til tider måtte grave meg frem. Da jeg kom hjem var jeg utslitt, men lykkelig.
Når det gjelder ekstremsport, kommer han til å ta det litt mer med ro fremover.
– Jeg kommer nok til å fortsette å ta risiko, men det vil bli mer fornuftig og kalkulert. Jeg ser ikke helt poenget i å fortsette å jage adrenalin-kick. Nå er det viktigere for meg å få gode opplevelser i naturen sammen med fine folk. Det samme gjelder skate-miljøet vi holder på å bygge opp, det skal være sunt og ikke prestasjonspreget.
Håvard mener at kreften har endret hvordan han ser på livet.
– Jeg tar bedre vare på egen helse. Og så har jeg fått øynene opp for hvor dårlig vi behandler planeten vår. Derfor har jeg sluttet å fly på ferie til utlandet, det er ikke bra for miljøet. Norge er uansett det beste landet å feriere i, med helt spektakulær natur, sier han.
Mens han tidligere fant glede i ytre spenning, har han nå funnet et rikere indre liv.
– Meditasjon har vært veldig bra for meg, og jeg har fått en ro som jeg aldri hadde før. Da jeg lå halvveis bevisstløs etter operasjonen for hjernesvulsten, opplevde jeg å treffe mamma. Det høres rart ut, men for meg var det helt ekte. Derfor er jeg ikke redd for å dø. Jeg vet at mamma venter på meg.