Ung Pårørende Bergen fra innsiden
Jeg heter Vilde, og da jeg var 14 år fikk mamma påvist leukemi. Det føltes som at verden falt sammen rundt meg, det føltes så urettferdig at det skulle ramme akkurat meg og min familie – for mens alle andre kunne planlegge sommerferie, føltes min fremtid så mørk og usikker.
For meg var det som om ingen andre i hele verden var i samme situasjon. Jeg er heldig – mamma fikk behandling og er i dag frisk. Og tiden gikk – i dag er jeg 22 år, og jeg studerer medisin i Bergen. Jeg har hele tiden hatt med meg lærdommen fra perioden da mamma var syk og tenkt at hadde jeg bare hatt noen å snakke med, noen å dele tanker med, noen som kunne fått meg til å se annerledes på ting da alt bare føltes vondt og vanskelig, da hadde ting vært mye lettere.
Da jeg fikk mulighet til å bli med som leder for Ung Pårørende Bergen var jeg ikke i tvil – dette var noe jeg ville være med på. Først og fremst fordi jeg tror at Ung Kreft sitt likepersonsarbeid er utrolig viktig. Å møte folk som er i samme situasjon og som faktisk kan si ”jeg forstår hvordan du har det” når ting føles vondt og vanskelig, og kanskje ikke minst urettferdig, er befriende, rett og slett. Utfordringen er å nå ut til folk som trenger noen å snakke med – så hvis du har det vanskelig og føler at du trenger noen å snakke med som forstår, da ville jeg anbefale og sjekke ut om det finnes et tilbud i nærheten av der du bor!
For det er ikke sånn at møtene er nitriste – hvis det er det du tror. Vi møtes hver tredje mandag i Kreftforeningens lokaler, og da kjøper vi inn til taco. Alle er med på å lage mat – vi snakker sammen og blir bedre kjent over grønnsakskutting. Hvis det har kommet noen nye til møtet tar vi en presentasjonsrunde hvor alle forteller litt om seg selv, og hvorfor de har kommet. Og så snakker vi om løst og fast. Det er som en av de andre lederne sa – de som kommer på møtet blir som venner fra andre studieretninger, videregående skoler eller som er ute i arbeidslivet. Vi representerer så mange ulike miljøer i Bergen, men vi har noe til felles som knytter oss sammen. Så selv om sykdommen alltid er et sentralt tema på møtene, kan vi også ende opp med å snakke om russetid, konserter og eventer som finner sted i Bergen, reiser og opplevelser, studier og eksamensperioder. Det gjør hvert møte hyggelig, og jeg ser alltid frem til neste møte med Ung Pårørende.
Det at de samme deltagerne kommer igjen og igjen – det tar jeg som et tegn på at møtene fungerer. For det er ikke alltid at man har behov for å snakke om alt, bare det å møte mennesker som opplever det samme som deg kan være nok. Det å vite at det finnes noen der ute som vet hvordan det føles, det du ikke alltid kan sette ord på, det hadde vært til stor hjelp for 14 år gamle Vilde.