Venner i sorgen

Emma og Ragnhild vokste opp på Årvoll og Tonsenhagen, men gikk på forskjellige barneskoler.

– Vi spilte fotball sammen på Årvoll IL før vi begynte på ungdomsskolen sammen. Det var stort når gjengen min og gjengen til Ragnhild skulle begynne å henge sammen. De kjøpte sminke på Vita og visste om alle de kule folka på Youtube. Det var vel første gang jeg tenkte «verden er så mye større!», ler Emma.

Jentene har holdt kontakten siden den gang, og selv om de etter skolegangen mistet de daglige møtepunktene, har det vært jevnlige møter og meldinger fram og tilbake. Men i løpet av 2019 får begge beskjeder på hjemmebane som skulle vise seg å endre alt.

Familien Kokos

– Familien vår, familien Kokos, som vi kaller oss, hadde vært på ferie i USA. Mamma hadde hatt mye vondt i magen, og etter ganske lang tid fikk hun til slutt vite at det var kreft i bukspyttkjertelen. Jeg husker at jeg tenkte at om det er noen som klarer dette, så er det familien Kokos, forteller Emma.

Men moren blir dårligere og dårligere. Og den dagen det tikker en facebook-melding fra Ragnhild inn på telefonen, har hun fått beskjed om at moren ikke kommer til å overleve. I meldingen fra Ragnhild, står det blant annet at faren har fått hjernekreft, Glioblastom grad 4.

– Jeg husker at jeg tenkte: «hva? Har faren til Ragnhild kreft? Går hun også gjennom dette?» For meg var det helt absurd at jeg som så ung måtte stå i det å ha en kreftsyk mor, men at Ragnhild også skulle oppleve det samme samtidig – hva er sannsynligheten for det?

Tok på seg alt ansvar

Ragnhild bodde sammen med faren sin på dette tidspunktet, og ble nærmeste pårørende.

– Det var et ekstremt stort sjokk. Onkelen min hadde gått bort etter å ha fått samme diagnose et par år tidligere. Jeg visste jo at pappa kom til å dø av dette, forteller Ragnhild.

– Jeg var som en sykepleier for han. Jeg medisinerte han hver eneste morgen, var på Radiumhospitalet hver dag – jeg tok på meg alt ansvar. Hjernekreften påvirket personligheten hans og hvordan han tenkte, og han ble aldri den samme etter at han fikk diagnosen. Det var en utrolig tøff tid.

I april 2020 dør moren til Emma av kreft. Bare et halvt år etter mister Ragnhild moren sin - helt uventet.

– Det var jo pappa som var syk. Mamma hadde hatt en krevende diabetes siden hun var ung, og epilepsi, men da jeg fikk telefonen om at hun var funnet død hjemme av hjemmehjelpen fikk jeg jo sjokk. Jeg hadde vært sammen med henne bare noen timer i forveien. Det var ikke til å tro, sier Ragnhild.

Et skuespill

Emma husker at hun fikk beskjeden om at moren til Ragnhild brått var revet bort.

– Jeg var i en tåke etter at mamma døde, men jeg husker at jeg tenkte at nå, nå må vi passe på Ragnhild. Vi møttes alle jentene på en skogstur – og det overrasket meg at hun var like varm og omsorgsfull slik hun alltid har vært, ga oss gode klemmer og smilte. Men jeg visste godt at dette var skuespill. Jeg stod jo midt oppe i det samme selv, sier Emma.

I mars 2021 får faren til Ragnhild corona, i tillegg til den alvorlige kreftsykdommen. Han dør samme måned. I løpet av 5 måneder har hun mistet både mor og far, og skal i tillegg fikse alt det praktiske rundt foreldrenes bortgang. Selv er hun bare 21 år.

Vennskapet får en ny mening

En stund etter farens bortgang begynner Ragnhild og Emma å gå turer sammen. De går på kirkegården, prater med foreldrene sine;

– Det er jo ikke akkurat vanlig det, for to unge venninner å gå på tur til gravene til foreldrene og snakke med dem der, det måtte vi nesten le litt av, hva var det vi drev med! smiler Ragnhild.

Men det var noe med å møtes bare de to som var annerledes enn å være sammen med andre. Det ble raskt et dypt vennskap som handlet om å finne støtte i hverandre, reflektere over livet sammen, vonde tanker, savn og kjærlighet. Emma følte at med Ragnhild kunne hun være seg selv, fullt og helt.

– Jeg har selv vært veldig lukket i sorgen. Først fordi jeg ikke klarte å akseptere at jeg stod i en sorg, men også fordi jeg synes det har vært slitsomt å prate om det med folk som ikke har gått gjennom det samme. Jeg fokuserte mye på hva den andre parten tenkte om hvordan jeg oppførte meg, svarte på autopilot: «det går fint, jeg har det mye bedre nå, kreft er urettferdig – men sånn er det». Jeg følte at jeg ikke var meg selv med andre, og at jeg gikk inn i en rolle hver gang jeg var sosial. Turene med Ragnhild har derfor betydd ekstra mye, for her har jeg kunnet blottlegge alle følelser og være meg selv 100%. Det føltes ikke anstrengende å møte Ragnhild, og selv om vi gikk inn i dype samtalespor ga det meg snarere mer energi. Jeg har alltid følt meg lettere til sinns etterpå, forteller Emma.

At jentene har forholdt seg ulikt til sorgen, mener de har vært en styrke i vennskapet. Ragnhild tror at nettopp ulikhetene har hjulpet dem i sorgarbeidet.

– Jeg har som oftest vært ganske åpen om hva som har skjedd. Emma, derimot, har vært mer lukket. Ikke så veldig mot meg, men mer overfor andre. Vi har bearbeidet ting ulikt, men jeg føler at vårt vennskap har bidratt til at vi begge har fått dele mer og stilt hverandre spørsmål som har gjort at vi har fått åpnet oss mer for hverandre. Vi kunne dele både like og ulike erfaringer, og faktisk føle på at den andre forstod, sier Ragnhild.

– Vennskapet vårt symboliserer at sorg er ulikt for alle, og at det ikke finnes en fasit på hvordan man håndterer det, legger hun til.

Send melding på viktige dager

De er begge enige i at det ikke alltid er så lett vite hvordan man skal være en best mulig venn overfor noen som har mistet noen.

– Spørsmålet «hvordan går det med deg?» ble litt slitsomt å svare på rett etter at mamma hadde gått bort. Det opplevdes ganske sårt å skulle svare på det, gang på gang. Jeg har derfor satt stor pris på de gangene folk har spurt om helt alminnelige ting, eller invitert meg med på ting for å tenke på noe annet, konstaterer Emma - og legger til et viktig tips:

– Send meldinger på høytider og dager du vet er ekstra vanskelig for vennen din som har mistet noen. Ikke bare det første året, men gjerne så lenge som mulig. Det betyr så mye!

Emma og Ragnhild er med i Ung Kreft sin nye podkastserie, hvor de snakker mer om det å miste foreldrene i så ung alder, og hvordan deres vennskap har hjulpet dem med å håndtere sorgen. Episoden slippes i løpet av våren.