#vennerforlivet

Da Thea gikk siste året på videregående i hjembyen Horten, var hun sliten. Da hun var russ, var hun sliten. Da hun reiste på storbyferier, var hun sliten. Hun var sliten hjemme. Alltid sliten.

I halvannet år følte hun seg svak, småsyk og litt lat. Hvorfor klarte hun ikke å bare ta seg sammen? Hvordan klarte vennene å kjøre på med aktiviteter mens hun selv lengtet etter sofaen? Etter mange runder hos legen kom svaret: Hodgkins lymfom, kreft i lymfesystemet. Hun ble delvis overrasket og delvis lettet. Det var ikke viljen hennes det var noe galt med, det var kroppen.

Delte diagnosen på Instagram
Neste stopp var Radiumhospitalet. De yngste på avdelingen var i 40-50-årene, over dobbelt så gamle som Thea. De hadde familie, barn og jobb – hun hadde så vidt startet livet. Hun følte seg helt alene og søkte på internett etter andre kreftrammede på hennes alder. Ung Kreft dukket opp i søket, og hun fant mange som brukte hashtaggen #ungkreft på Instagram.

– Jeg valgte å være åpen om kreftdiagnosen på Instagram fordi jeg ville fjerne tabuet rundt det å snakke om sykdom. Jeg begynte å legge til #ungkreft i innleggene mine slik at andre i samme situasjon kunne finne meg. Etter kort tid kom jeg i kontakt med andre unge kreftrammede. Endelig var jeg ikke lenger alene, sier hun.

Thea var i perioder isolert under kreftbehandlingen.

Legesjekk ble sjokk
I en annen del av landet var Sara utstasjonert i førstegangstjenesten, i militærpolitiavdelingen ved Haakonsvern i Bergen. Hun skulle søke om å komme inn på politihøgskolen og måtte legge ved en legeattest. Forsvarslegen tok en sjekk og fant høye crp-verdier i blodprøvene. Det kunne tyde på en infeksjon eller noe annet galt i kroppen, så hun ble sendt til Haukeland sykehus for videre undersøkelser. Diagnosen var sjokkerende: kreft i lymfesystemet.

– Det gikk ikke opp for meg at jeg hadde en så alvorlig diagnose. Jeg skulle på backpacking i Asia, billettene var bestilt og alt var pakket og klart. Så sa legene at jeg ikke kunne dra, og alt falt i grus. Det var hardt å ta realiteten innover seg, forteller Sara.

Sara spiller yatzi på sykehuset for å få tiden til å gå.

Meldingen som startet alt
Tilbake i Horten hadde Thea kommet seg igjennom seks måneder med cellegift. Det hadde gått nokså greit, og nå hadde hun endelig fått beskjed om at hun var kreftfri. Håret var begynt å komme tilbake som mørkeblonde krøller. Energinivået var stigende. Så en dag dukket det opp en melding i innboksen på Instagram.

Meldingen var fra Sara som hadde funnet Thea på Instagram. Etter dette skrev de til hverandre jevnlig.

– I begynnelsen var Thea nesten som en slags mentor for meg, siden hun allerede var ferdig med behandlingen. Jeg kunne spørre henne om alt. Men da det viste seg at standard kreftbehandling ikke fungerte for meg, måtte jeg over på en hardere cellegiftkur og stråling som Thea ikke hadde fått. Hun heiet meg likevel igjennom alt, sier Sara.

– I starten snakket vi mye om kreft, men etter hvert ble vi kjent med hverandre på andre områder også. Til slutt hadde vi lyst til å møte hverandre i det virkelige livet, sier Thea.

Thea med nydelig, krøllete kreftsveis etter at håret begynte å vokse igjen.

Kreft-date
De avtalte å treffe hverandre til en piknik i Frognerparken. Theas mor var skeptisk til møtet. Hvem var egentlig denne personen datteren hadde møtt på Instagram? Hadde hun noen baktanker? Thea ler når hun tenker tilbake på det, men innrømmer at det var litt rart å møtes første gang.

– Det var først og fremst veldig koselig å endelig treffe Sara. Men det var også litt kleint, for jeg visste plutselig ikke hva jeg skulle si. Det føltes nesten som en slags Tinder-date for kreftrammede.

– Etter hvert var det ikke noe stress, fortsetter Sara. – Vi klikket veldig godt og fant ut at vi har masse til felles. Det var så godt å snakke med noen som forstod hva jeg gikk igjennom. Etter det første møtet har vi fortsatt å bli enda bedre kjent.

Deler erfaringer og råd
I dag er Sara kreftfri og studerer sosiologi på Blindern, mens Thea tar et år på Bømlo folkehøgskole. Thea sliter litt med fatigue (unormal slitenhet) og har gitt venninnen gode råd om hvordan hun kan unngå samme smellen.

– Man kan ikke velge om man skal få fatigue eller ikke, men det er et par ting jeg ville gjort annerledes hvis jeg kunne gjort alt på nytt. Jeg har nok vært litt ivrig og ikke alltid tatt hensyn til kroppen, sier hun.

– Thea tipset meg om å trene under kreftbehandlingen. Det tror jeg har gjort opptreningen enklere for meg, for jeg er i god form nå, sier Sara.

Sara har fått mange gode råd fra Thea underveis.

Sammen om livet etter kreften
Begge har store nettverk med venner og familie, men det kan være vanskelig å forklare at noen dager er formen dårlig uten en åpenbar grunn.

– Thea bidrar definitivt til at jeg har en bedre psykisk helse. Når det skjer noe kjipt på veien tilbake til livet som ingen andre forstår, er det godt å bli møtt med ekte forståelse fra henne, sier Sara.

– Livet etter kreften har vært vanskeligere enn forventet. Jeg har det bra, men plutselig kan det være småting som gjør at jeg kjenner en slags sorg, for eksempel at jeg ikke klarer å holde samme tempo som vennene mine. Da kan jeg snakke med Sara. Jeg anbefaler å ha en kreftrammet venn, sier Thea.

– Ja, sjekk ut #ungkreft, gå ut av komfortsonen og bare send den meldingen. Det er i alle fall jeg veldig glad for at jeg gjorde. Jeg har fått en venn for livet, avslutter Sara.