Vokste opp til å bli mammas sykepleier

Vebjørn (21) visste aldri når moren kunne trenge hjelp. Derfor stod han trofast ved hennes side døgnet rundt gjennom hele oppveksten. Konsekvensen ble at han mistet ungdomsårene og hele sitt sosiale nettverk.

Vebjørns mor fikk brystkreft da han var bare tre år. Han har ingen minner om henne før hun fikk diagnosen.

– For meg har mamma alltid vært syk. Egentlig ønsket foreldrene mine å få flere barn, men kreften satte en stopper for det, så jeg er enebarn, forteller han.

Etter som Vebjørn ble eldre, vokste både kreften og ansvaret for å hjelpe moren.

– Pappa jobbet nattevakt og måtte sove om dagen, så på dagtid var det jeg som måtte hjelpe mamma med alt hun trengte. Han prøvde å skifte turnus på jobben for å kunne være mer til stede, men det gikk dessverre ikke.

En typisk dag for Vebjørn

07.00 Våkne og hjelpe mamma med å få på klær og gå på toalettet. Hjelpe henne ned trappa til kjøkkenet. Passe på at hun tar medisinene sine.

07.30 Mamma lager nistepakke til skolen. En av få oppgaver hun klarer å gjøre for Vebjørn.

8.00–14.00 Skole

14.30 Hjemme igjen. Mamma venter på å få hjelp til alt hun ikke har fått til selv i løpet av dagen.

15.00 Pappa våkner etter nattevakt. Mamma lager middag mens hun sitter i en rullende kjøkkenstol. Hun er utdannet kokk og ønsker å lage middag til familien selv om hun er dårlig.

16.00 De spiser middag sammen. Vebjørn tar inn og ut av oppvaskmaskinen.

17.00 Faren sovner igjen før ny nattevakt. Vebjørn og moren ser på tv, mens han hjelper henne med «ukas hobby» som er å klargjøre dosetten med medisiner. Han må være hjemme i tilfelle hun trenger hjelp til andre oppgaver i løpet av kvelden.

21.00 Vebjørn hjelper moren med å dusje. Han kler på henne nattøy og får henne i seng.

22.00 Faren drar på nattevakt. Vebjørn sover på samme rom som moren i tilfelle hun trenger hjelp i løpet av natten.

Vebjørn og moren mens hun fremdeles bodde hjemme.

Marerittet ble virkelig

– Jeg likte å hjelpe mamma, og det var ingen oppgaver jeg grudde meg til eller syntes var vanskelige. Det som var vanskelig, var å være alene om ansvaret. Jeg visste aldri når hun ville trenge hjelp, så derfor var jeg hos henne nesten konstant. Jeg turte ikke å dra på besøk til venner, sier Vebjørn.

En gang han tok sjansen på å besøke farmor ble hans verste mareritt virkelig.

– Plutselig kom pappa hjem til farmor og fortalte at mamma var på sykehuset med et hjerteinfarkt. Jeg trodde hun hadde dødd. Hun hadde vært uten puls da ambulansen kom og startet livreddende behandling. Etter det sov jeg ikke på flere døgn, for jeg var livredd for å miste henne.

Utslitt

Hjerteinfarktet ble starten på slutten for moren. Hun ble liggende på sykehuset i flere måneder og måtte ta pause fra cellegiften fordi hun var så svak. Vebjørn stilte trofast opp på sykehuset hver dag.

– Jeg handlet småting til henne, tok med klær hjemmefra, hentet mat og drikke, og hjalp henne på toalettet. Men mest av alt pratet vi om livet. Mamma og jeg har alltid vært veldig nære hverandre, og vi hadde mange fine samtaler, sier han.

Da Vebjørn var 16 år, orket ikke morens kropp mer. Etter 13 år med kreft døde hun.

– Det er forferdelig å si det, men det var nesten litt godt. Endelig slapp hun smertene. Og endelig slapp jeg å være sykepleier. Men friheten smakte ikke noe godt. Jeg var helt utslitt.

Etter morens død sov Vebjørn i en hel måned, kun avbrutt av å spise litt innimellom. Han følte at han sov ut flere år med overtidsarbeid.

– Det tok omtrent et halvt år før jeg hadde et normalt energinivå igjen. Savnet etter mamma var stort, samtidig hadde jeg plutselig mulighet til å gjøre ting jeg ikke kunne gjøre før.

For første gang i livet dro jeg på overnattingsbesøk til en klassekamerat. Det var en fin opplevelse.

– Vebjørn
Lever med konsekvensene

I dag har Vebjørn nesten ingen venner etter å ha tilbrakt hele oppveksten hjemme med pleieoppgaver.

– Jeg prøver å bygge opp et sosialt liv, men det er ikke enkelt å få venner i voksen alder. Folk har allerede sine gjenger, og det er ikke lett å få innpass. Dessuten sliter jeg psykisk etter alt jeg har vært igjennom, og det gjør det vanskeligere å være sosial.

Også faren har han måttet bygge opp et nytt forhold til.

– Vi startet i en slags «parterapi» hos Kirkens Bymisjon. Jeg hadde tilbrakt enormt mye tid med mamma i mange år, og plutselig var det bare pappa og jeg igjen. Det var veldig rart, og vi visste ikke hvordan vi skulle forholde oss til hverandre. I dag har vi heldigvis et fint og nært forhold, forteller han.

Vebjørn bebreider ingen av foreldrene for at livet ble som det ble.

– Det var ikke mammas skyld at hun fikk kreft, og pappa måtte forsørge oss. Men jeg skulle ønske noen kunne hjulpet meg med det daglige ansvaret. Det var mye å bære alene i så ung alder. Mamma fikk ikke hjemmetjeneste før siste året hun levde, og da tilbrakte hun uansett mesteparten av tiden på sykehuset.

Trengte hjelp

På skolen fikk Vebjørn snakke med helsesykepleier, og hver tredje uke var han med på Treffpunkt i regi av Kreftforeningen.

– Det var fint, men det var ikke nok. Jeg trengte hjelp på daglig basis. Det hadde vært godt å snakke med en fagperson, kanskje en psykolog eller noe, som ikke kjente familien min. Og så hadde det vært fint å kunne være med venner iblant. Jeg var veldig ensom.

Når Vebjørn ser tilbake på oppveksten, er det med blandede følelser.

– Jeg er på en måte heldig som fikk et så nært og godt forhold til mamma. Det er ikke sikkert vi hadde hatt det hvis ikke det hadde vært for kreften. Men samtidig ble oppveksten min helt feil. Ingen barn skal vokse opp med et så stort omsorgsansvar, sier han.

Jeg skulle ønske jeg fikk mulighet til å være en sønn, i stedet for en ufrivillig sykepleier.

– Vebjørn

Pårørendedagen

22. september er Pårørendedagen, og årets tema er den usynlige omsorgen. Ung Kreft sender en stor takk og en stor klem til alle unge pårørende der ute. Vi jobber for at dere skal få den hjelpen dere trenger. Les mer om Pårørendedagen eller våre tilbud for pårørende.