Å leve med uhelbredelig hjernesvulst
- Jennifer forteller
Jeg heter Jennifer, er 34 år gammel, og lever med en uhelbredelig hjernesvulst. Beskjeden jeg fikk i 2017 endret alt. Livet ble plutselig delt i et "før" og et "etter". Jeg måtte lære meg å leve med vissheten om at tiden min er begrenset – og samtidig prøve å fylle den med mening, med små og store øyeblikk som betyr noe.
1.Når har du følt deg mest alene i møtet med kreft?
Jeg følte meg mest alene like etter at jeg fikk diagnosen og under den langvarige behandlingen med cellegift og stråling. Selv om jeg hadde noen rundt meg, føltes det som om ingen egentlig kunne forstå hva jeg sto i. Det er en ensomhet som kommer av å vite at dette er min kropp, min kamp – og at jeg må bære den selv, uansett hvor mye støtte jeg får.
2.Hva har du savnet mest fra andre i den perioden?
Det jeg savnet mest fra andre, var åpenhet og tillit. Ikke at folk skulle ha svar – men at de turte å være der. Å spørre, å lytte, og å tåle stillheten sammen med meg. Mange ble stille eller trakk seg helt unna, slik at jeg i realiteten ble ensom og alene. Kanskje fordi de ikke visste hva de skulle si? Kanskje fordi det var for vanskelig?
3.Hvordan har ensomheten påvirket deg - fysisk, psykisk eller sosialt?
Den enorme ensomheten har påvirket meg både fysisk og psykisk. Kroppen min er svakere, og tankene går ofte i sirkler. Men den har også lært meg å være mer til stede. Jeg setter større pris på de små tingene – en nydelig solnedgang, en god samtale, en rolig morgen.
4.Hva har hjulpet deg til å føle deg mindre alene?
Det som hjelper meg mest mot ensomheten, er å snakke med andre som forstår – mennesker som har kjent på den samme frykten og usikkerheten. Jeg har også funnet trøst i naturen, i å fotografere, og i å reise. Det gir meg en følelse av kontroll og frihet.
5.Hva skulle du ønske folk rundt deg forstod bedre?
Jeg skulle ønske folk rundt meg forsto at det ikke handler om å fikse situasjonen. Det handler om å være der – selv når det er vondt og vanskelig. Noen ganger er det nok bare å sitte sammen i stillhet.
6.Hvis du kunne gi ett råd til andre som føler seg alene med kreft - hva ville det vært?
Hvis jeg kunne gi ett råd til andre som føler seg alene i møte med kreft, ville det vært dette: Du er ikke svak fordi du føler deg alene. Det betyr bare at du er menneskelig. Prøv å åpne opp – del tankene dine med noen du stoler på. Det finnes fellesskap der ute, og det er lov å be om støtte.
