Å være pappa når kreften rammer

Vi hadde alt vi drømte om – hus, barn og trygghet. Så kom beskjeden som rev grunnen bort under oss. Midt i småbarnslivet ble alt snudd på hodet: sykehusbesøk, cellegift og våkenetter ble en del av hverdagen. Hvordan finne styrken når livet blir en prøvelse for hele familien?

Tiden før hennes diagnose var utrolig fin. Vi ble raskt et par etter vi møttes, og startet vår etablering. Flyttet sammen veldig raskt, kjøpte oss etterhvert leilighet sammen, og levde et fint liv som samboere i byen.

Etter noen få år fikk vi også vårt første barn, og flyttet litt ut av byen til et eneboligområde med litt mer plass. Nabolaget vi flyttet inn i opplevdes som helt fantastisk, det var familier i samme livssituasjon som oss i nærmest alle husene, og vi etablerte oss raskt med gode/nære vennskap og relasjoner i nabolaget. Det var 6 barn i samme årskull som vår datter i de nærmeste nabohusene. Vi har begge familiene våre langt unna, slik at å lande på en plass som dette, føltes utrolig godt og viktig, og skulle bety mer for oss enn vi kunne forestille oss når ting etterhvert ble som det ble.

Diagnosen kom midt under svangerskap med vårt andre barn, en sønn. Det ble dermed sjonglering av sykehusbesøk, operasjon, cellegiftkurer, timet fødsel mellom cellegiftkurer og etterhvert stråling, samtidig med barnehage-oppfølging, henting, levering, logistikk på klær, matpakker osv. I tillegg skulle man henge med på jobb. Som følge av behandling kunne ikke vår sønn ammes, det ble derfor flaskebarn. Dette ble et veldig vanskelig og vondt punkt for oss, spesielt for mor. Som et lite plaster på dette punktet fikk hun heldigvis fantastisk hjelp av en del venninner fra fjern og nær, som også hadde spedbarn på samme tidspunkt, og som pumpet ekstra melk slik at vår sønn kunne få morsmelk i den første tiden. Helt fantastisk, men på den praktiske siden ble det noen utfordringer, spesielt på natt. Fra vårt første barn var opplevelsen at mor og datter ordnet natt-spisingen ganske uproblematisk, uten at vi mistet så mye søvn noen av oss, i alle fall for meg. Nå ble det en annen situasjon, morsmelk måtte tines og varmes, flasker desinfiseres, gjerne flere ganger i løpet av natten.


Foto: Eva Rose Birth

Jeg husker enda følelsen av å jobbe beinhardt for ikke å sovne på kjøkkenbenken mens jeg ventet på oppvarming av melken, samtidig som jeg hørte minstemann sulten fra soverommet, og mor som forsøkte å roe ned så godt hun kunne. Førstefødte meldte seg også på om nettene, og det ble springing mellom soverommene for å løse diverse behov. Tror ikke søvnmengden var innenfor det man kan kalle forsvarlig i denne perioden for noen av oss. Heldigvis har foreldrene våre vært helt unike på å stille opp, de tok skift på å reise opp til oss og være hos oss i den mest krevende perioden, vi fikk god hjelp. Nabolaget stilte også opp på en fantastisk måte.

Nå ble det en annen situasjon, morsmelk måtte tines og varmes, flasker desinfiseres, gjerne flere ganger i løpet av natten.

– Martin

Hvordan har det vært å være pappa mens partneren din har vært syk?

Det har vært en blanding av alt – ekstremt krevende, men også veldig meningsfullt. Det var et voldsomt sjokk da diagnosen kom, og samtidig måtte jeg prøve å være til stede både som partner, pappa og etter hvert nybakt far.

De første månedene var et kaos av sykehusbesøk, behandlinger og småbarnsliv. Jeg følte på et enormt ansvar for å få hverdagen til å gå rundt, samtidig som jeg prøvde å holde hodet over vannet.
Det var som å leve i to virkeligheter samtidig – den ene handlet om frykt og sykdom, den andre om glede og nyfødt sønn.

Foto: Privat

Hva har vært det vanskeligste – og hva har vært det fineste?

Det vanskeligste har nok vært følelsen av utilstrekkelighet. Å se partneren sin gå gjennom tøff behandling og samtidig vite at man ikke kan ta smerten eller utmattelsen fra henne.

Samtidig måtte jeg være den som holdt alt i gang – hus, jobb, barn – og det gikk ikke alltid opp. Jeg følte ofte at jeg ikke strakk til for noen. Det har også vært veldig vanskelig å se at mye av tiden og energien til å være lekne og morsomme foreldre for barna, har forsvunnet i en alvorspreget og krevende hverdag. Vi pleide å ha veldig mye lekenhet og humor, både som par og med vår datter før diagnosen, dette ble det ikke like mye rom for i tiden etter.

Det fineste har likevel vært å oppleve hvor sterke vi faktisk er sammen, som familie. De små øyeblikkene, som å sitte i sofaen sammen en helt vanlig kveld uten sykehus eller bekymringer, får en helt ny verdi. Og barna har lært mye om omsorg, de kom ofte med bamser og andre leker til mamma som lå på sofaen og var syk.

Det var som å leve i to virkeligheter samtidig – den ene handlet om frykt og sykdom, den andre om glede og nyfødt sønn.

– Martin

Hvordan har du snakket med barna om sykdommen?

Til eldstemann prøvde vi å forklare på en måte som hun kunne forstå. Vi snakket om at mamma hadde en kul som legene måtte hjelpe henne å bli kvitt, og at derfor ble hun veldig trøtt og måtte på sykehuset noen ganger. Vi leste mye i boken «Kjemomannen Kasper», hun fikk ha med seg denne i barnehagen for å forklare de andre barna også. Vi forsøkte å inkludere henne i så mye som mulig av det som var mulig, blant annet fikk hun være med på å barbere av alt håret på hodet når den tiden kom, og hun fikk deretter velge farge på en av parykkene, det ble selvsagt lilla.

Etterhvert som hun ble eldre, har vi snakket mer åpent, og også minstemann har fått se på bilder fra denne tiden og forklaringer på hvorfor mamma ikke hadde hår på en del av bildene. Vi har prøvd å være ærlige uten å skremme. Det viktigste for meg har vært at barna skal føle trygghet – at de vet at de kan stille spørsmål og at vi tåler å snakke om det som er vondt.

Foto: Privat

Er det noe du skulle ønske andre visste om det å være far og pårørende?

Jeg skulle ønske at flere forstod hvor mye det faktisk koster å stå i rollen som både pappa og partner når noen blir alvorlig syk. Mange ser naturlig nok på den som er syk, men det å være pårørende innebærer også en stor mental belastning. I tillegg er tiden etter behandling minst like krevende å håndtere, dog på en annen måte med andre utfordringer enn i den «akutte» fasen.

I behandlings-fasen handler det om alle de praktiske utfordringene og løsningene, logistikken og utmattelsen. Da sitter også hjelpen fra omverdenen løsest til.

Men i tiden etter handler det om aksepten for hvordan ting ble, og det å lære seg å leve med det. Tidvis kan det være vanskelig å forstå og akseptere at partneren kanskje aldri helt kommer seg fullstendig igjen, og at man må finne nye veier for hvordan livet skal bli i forhold til hvordan man kanskje hadde sett det for seg. Det er en krevende balansegang og både være støttende for partneren i at rehabiliteringsfasen er tidkrevende og vanskelig, samtidig som man selv gjerne skulle ønsket livet tilbake til «normalen». Slik blir det ikke nødvendigvis, og det må man klare og akseptere både for seg selv og i sin rolle for partneren og barna.

Som far føler man ofte at man må “fikse alt” – være sterk, praktisk, positiv. Men det er ikke alltid mulig. Det er lov å være sliten, redd og frustrert. Jeg tror det er viktig å snakke mer om det, for det gjør det lettere å be om hjelp – både fra venner, familie og helsevesen.

Foto: Privat

Har du noen råd til andre i samme situasjon?

Mitt beste råd er å ikke prøve å klare alt alene. Ta imot hjelp – uansett hvor vanskelig det føles. Små ting, som at noen lager middag eller henter i barnehagen, kan bety enormt mye. Viktig å finne tid og pauser til å ta vare på, og pleie, parforholdet, dette er grunn-fundamentet som må ivaretas både for seg selv, partner og ikke minst for barna.

Prøv også å ta vare på deg selv, selv om det føles egoistisk. Det er ikke alltid det lar seg gjøre, men så langt det går ikke glem å gi deg selv litt tid og rom til å prioritere andre ting i livet som gir en liten pause, interesser/hobbyer, tid med venner/kompiser. Dette gir utrolig mye påfyll mentalt, slik at det blir litt lettere å stå i slike situasjoner over tid.

Og så: vær ærlig med barna. De tåler mer enn man tror, så lenge de merker at de blir tatt på alvor og at tryggheten og kjærligheten er der.

Foto: Eva Rose Birth

Vær ærlig med barna. De tåler mer enn man tror, så lenge de merker at de blir tatt på alvor og at tryggheten og kjærligheten er der.

– Martin