Å være pårørende

Som sykepleier har Martine tilegnet seg mye kunnskap og jobbet lenge med kreft på nært hold. Det ble naturligvis noe helt annet da hun fikk oppleve å selv bli pårørende, og det har vært vanskelig å vite hvordan den nye situasjonen skal håndteres.

For fem år siden fikk faren til Martine Lystad påvist blærekreft.

– Jeg husker ikke så mye av den perioden, men det var så klart skummelt og han fikk noen skremmende infeksjoner. I ettertid har det gjort meg avhengig av å ha mobilen med, i tilfellet det kommer en beskjed om at han plutselig har fått en ny infeksjon og må legges inn igjen, forteller hun.

Faren til Martine erklæres etterhvert fri for blærekreft, men to år senere får de beskjeden om at han denne gangen hadde fått benmargskreft som ikke er helbredbar.

– Andre gangen kom mer som et sjokk, for han var jo blitt frisk fra kreften, sier hun.

Ettersom Martine selv arbeider som sykepleier og har mye kunnskap om de ulike krefttypene, var hun klar over hvordan benmargskreften ville utvikle seg.

– Det ble på mange måter tøffere når jeg visste hvordan det ville bli videre, sier hun.

Martine opplevde særlig fortvilelse over at hun ikke var i stand til å gjøre noe mot sykdommen.

– På en annen måte reagerte jeg ikke så mye i det hele tatt, noe jeg først hadde dårlig samvittighet for. Jeg ble veldig satt ut, samtidig som at jeg hadde mange tanker i hodet på en gang, forklarer hun.

Det ble utfordrende for hele familien og alle hadde forskjellige metoder for å takle situasjonen.

– Pappa er en svært praktiskorientert problemløser, så han gikk rett ut i garasjen for å rydde. Mens mamma måtte gå ut av rommet hvis temaet ble tatt opp, sier hun.

For Martine ble jobben fristedet. Der følte hun at hun var i stand til å hjelpe og behandle andre pasienter til å bli friske.

– Det er litt rart å si det, men det hjalp veldig mye å dra på jobb. Der var det gjerne mer positive forutsetninger og noe jeg faktisk kunne bidra med for at andre skulle bli friske, forteller hun.

Martine opplyser om at kontrollene på sykehuset foreløpig er positive, noe som gjør det lettere å ikke tenke så mye på før neste kontroll. Det er likevel noen tanker som går igjen hos henne:

– Jeg tenker en del over om jeg rekker at han får fulgt meg opp kirkegulvet, eller å gi ham barnebarn. Jeg vet at han er stolt av meg, noe han også har fortalt meg, men det blir jo en bekymring om han ikke får oppleve flere av de store øyeblikkene.

Det har vært utfordrende for Martine å dele tankene hun har rundt sykdommen og å gi beskjed når hun trenger å prate om hvordan hun har det.

– Jeg har prøvd å bli flinkere på å bli mer ærlig om det, deler hun.

Det er likevel ikke alle i livet til Martine som vet hva hun står i, blant annet kollegaene på jobben. Det viktigste for henne er derimot at hun kan snakke med vennene sine om det og at de lytter.

– Det er ikke nødvendig å fortelle situasjonen din til alle andre rundt deg. Fortell det til dem du er trygg på og når du føler deg klar, bemerker hun.

Nylig deltok Martine på sin første samling med Ung Kreft, hvor hun var en hel helg sammen med andre mennesker som også har opplevd kreft på ulike måter.

Det ble en lettelse at det ikke bare var fokus på henne og hennes opplevelse.

– Jeg er vanligvis ikke så åpen om dette, men det er veldig fint å møte andre i samme situasjon. Det føles mer naturlig å snakke om det og man føler ikke at man må si noe bare for å svare, sier Martine.

Hun forteller at det var veldig hyggelig å bli så godt kjent med de andre deltakerne, og det var nyttig å høre andres råd og erfaringer.

Det var mye til hjelp for Martine å snakke om hvordan andre hadde håndtert utfordringene annerledes og å bli kjent med nye metoder for å få tankene over på noe annet.

– Jeg får ikke gjort noe med pappas sykdom, men jeg kan gjøre noe med relasjonen vår og tilbringe tid sammen med ham, sier hun.

I tillegg fikk hun flere gode venner gjennom samlingen. Blant annet to venninner som har opplevd å miste begge foreldrene sine til kreft i ung alder. Kun noen få uker etter deres første møte dro de sammen til Gjøvik for å gå “Stafett for livet” i regi av Kreftforeningen.

– For ikke så lenge siden var også jeg og en av dem sammen på hyttetur. Det er venner jeg håper jeg har livet ut, smiler hun.

Martine konstaterer at det er veldig individuelt hva som er den beste måten å håndtere det å være pårørende, men hun føler det er viktig å styrke relasjonen til den kreftrammede.

– Vi har ikke snakket så mye om det i familien, men vi er likevel kommet nærmere hverandre ved å blant annet bruke mer tid sammen. Pappa har vist og lært meg hvordan han skifter dekk, og i perioder har jeg bodd hjemme hos foreldrene mine, forteller hun.

Ellers liker hun å gå og være ute i naturen når hun trenger tid for seg selv.

– Mitt tips til dem som har en venn eller en kollega som er pårørende, er å være flink til å spørre om hvordan det går og gi dem rom til å prate om det. Det viktigste er å vise at du bryr deg, oppfordrer hun.

Martine forteller at det kan være naturlig for personer rundt å begynne og gi tips eller råd til både den syke og de pårørende. Det råder hun derimot til å prøve å unngå.

– Folk vil jo bare hjelpe, men det kan fort bli litt slitsomt. Ofte er det beste å bare være til stede og lytte, forteller hun.