10 prosent stilling, 100 prosent Vilde

Vilde vokste opp med kreft, fra hodepinen meldte seg i 7-årsalderen til hun ble erklært kreftfri som 19-åring.

På skolen, da de andre sprang ut i skolegården, stakk Vilde på biblioteket og var assistent.

Og nå, 27 år gammel, stråler hun mellom reolene på Tromsø bibliotek.

Hun jobber, litt. Det betyr veldig mye.

– Hvorfor biblioteket, Vilde?

– Når jeg skulle ta utdannelse, var det viktig med en jobb som passer til utfordringene jeg har. Også har jeg alltid vært glad i bøker, glad i å lese.

I samråd med NAV ble det til at jeg tok en bachelor i dokumentasjonsvitenskap. Begynte å jobbe her under studiene og har jobbet her siden.

– Hvordan er det å jobbe i en så redusert stilling som 10 prosent?

– Det fungerer veldig fint for meg. Jeg har en arbeidsgiver jeg har vært veldig åpen med hele tiden. Jeg kan ikke jobbe flere dager i strekk, ikke jobbe mer enn fire timer om dagen, og det er en begrensing som gjør at det ikke er alle jobber man kan ha. Men her har vi tre- og firetimers vakter, og da funker det fint.

– Noen kan pushe seg litt ekstra på jobb og heller ta støyten etterpå. Sånn er det ikke for deg?

– Nå, etter fire timer på jobb, skal jeg hjem og sove et par timer. Hvis jeg strekker strikken, trenger jeg flere dager å hente meg inn og da ligger jeg bare.

Jeg hadde hjernesvulst og har fatigue, men også totalt hormonutfall, det vil si ingen hormonproduksjon. Det betyr blant annet at jeg ikke produserer stresshormonet kortisol og risikerer akutt binyrebarksvikt hvis jeg blir veldig stresset. Det er en livstruende tilstand – jeg besvimer, kaster opp, får spasmer og må rett på sykehuset, ellers kan utfallet være fatalt.

Noen kan pushe seg og være sliten etterpå. For meg kan det faktisk være farlig.

– Hva er ditt forhold til uføretrygd?

– Det er ambivalent – og sånn er det nok for mange. Jeg er evig takknemlig for at jeg har muligheten, men veien dit var veldig lang og vanskelig.

Da jeg var i arbeidstiltak her for et par år siden, jobbet jeg omtrent 20 prosent. Da ble jeg innlagt på sykehus fem ganger. 20 prosent ble for mye. Fastlegen min og NAV ville at jeg skulle søke 100 prosent uføregrad. Men da hadde jeg erfart at 10 prosent, annenhver helg og litt ved behov, gikk helt fint, det kunne jeg fikse og samtidig ha et liv utenom. Så jeg klarte å krangle meg til 90 prosent uførhet.

– Hvordan?

– Jeg sto hardt på at de 10 prosentene er viktige for meg, og at jeg vet at jeg klarer det.

– Hvorfor er det så viktig å jobbe?

– Det er noe med selvfølelsen. Hvis noen spør meg hva jeg jobber med, kan jeg svare at jeg er bibliotekar, uten å ljuge; det er jo ingen som spør hvor mye bibliotekar jeg er.

Også trives jeg veldig godt, jeg har det gøy på jobb.

– Hvordan har det vært å akseptere en såpass begrenset deltakelse i arbeidslivet?

– Det har vært en lang vei å godta at det bare blir 10 prosent. Jeg har vært syk lenge og vært heldig med en ærlig lege som har sagt at jeg nok ikke kan jobbe mye. Det har hele tiden vært snakk om 50 prosent, jeg gikk på skole 50 prosent, studerte 50 prosent. Å innse at det ikke gikk, var en nedtur, det var ikke det jeg hadde sett for meg, jeg har alltid vært flinkis, være best i alt, toppkarakterer, elevrådsleder og alt mulig. Overgangen til å være den som går mye hjemme og må sove flere ganger om dagen har vært stor; det er ikke egentlig en rolle jeg kjenner meg igjen i.

– Kan du kjenne på følelsen av tap?

– Ja, jeg gjør det. Det er nok en langvarig prosess, og den 90 prosent uførheten er ganske ny, den fikk jeg i fjor. Det er definitivt dager hvor jeg er sint og lei meg og kjenner på sorg over at ting ikke ble som jeg hadde tenkt.

– Har du råd til andre?

– Du skal være veldig, veldig syk for ikke å kunne jobbe noe. De fleste kan jobbe litt. Og det er viktig å være litt i jobb.

Men man må også være realistisk med tanke på hvor mye man skal jobbe og hva slags jobb man tar. Da jeg var 12, ville jeg bli forsvarsadvokat, men skjønte jo at det er vanskelig i 50, for ikke å si 10 prosent.

Det er lurt å stikke fingeren i jorda og være ærlig med seg sjøl. Ikke minst er det viktig at folk rundt er ærlige med deg. Det har både lege og foreldre vært i mitt tilfelle; mamma foreslo bibliotekar, og det skulle jeg i hvert fall ikke bli, men så er det jo sånn at de som står deg nærmeste kjenner deg best …

– Du er bibliotekar, og da må vi nesten spørre: Har du en bok som har betydd mye for deg?

– Det er en barnebok skrevet av Gro Dahle som heter Grevlingdager. Den handler om en som utvikler sterk skolevegring, noe jeg også sleit mye med, særlig på ungdomsskolen da jeg var mye syk og skolen ble et veldig skummelt sted å være. I boka finner hovedpersonen et fristed i biblioteket, og sånn ble det for meg også; en periode var det det eneste stedet jeg klarte å være på skolen.

På biblioteket er det rom for alle, det er derfor jeg trives så godt her.