Å bearbeide kreftsykdom med åpenhet og humor som hjelpemidler

Jessheim-jenta har sammen med familien kommet seg gjennom den utfordrende tiden ved hjelp av galgenhumor. Men det er ikke alltid like lett å kommunisere om kreftsykdom.

Hvordan oppdaget dere at faren din var kreftsyk?

– Pappa pådro seg en hodeskade etter et fall på isen, og fikk en del problemer i etterkant av dette. Jeg oppdaget at han haltet, og at han hadde problemer med å gire mens han kjørte bil.

Sammen oppsøkte de lege. Faren ble hasteinnlagt med påvist hjernehinneblødning.

– Det er det som er så magisk med tilfeldigheter. Da de scannet pappa fant de svulster i halsen og magen hans. De oppdaget altså at han også var kreftsyk.

Aggressiv lymfekreft var diagnosen legene kom frem til. Faren til Kine ble satt på en intensiv cellegiftbehandling. Kines hverdag endret seg drastisk. Etter jobb ble det ofte til at hun hentet moren på Jessheim, for så å tilbringe tiden på Ahus sammen med faren. Helgene ble også tilbrakt på sykehuset.

Foreldrene til Kine har fra hun var barn av prøvd å skjerme henne fra tunge og triste ting i livet. Kreftsykdommen til faren var intet unntak:

– De har alltid hatt stort fokus på at ting ordner seg. Det samme fokuset hadde de også når de fortalte meg at pappa var kreftsyk.

Hvordan fikk du vite om diagnosen?

– Samboeren min og jeg dro på middagsbesøk til foreldrene mine på Jessheim. Jeg fikk nyheten om pappas kreftsykdom over sushi. Jeg spiste ikke noe, for å si det sånn. Jeg husker at de sa at pappa hadde fått kreft, og at de prøvde å forsikre meg om at det kom til å gå bra med ham.

Men det var ikke den følelsen Kine gikk hjem med fra besøket den kvelden. For henne betydde dette at pappa skulle dø.

– Jeg lå på kvelden og tenkte at “nå mister jeg pappa”. Jeg hadde en slags dårlig samvittighet over alt han kom til å gå glipp av. Jeg hadde jo ikke rukket å ta han med på reisen min – pappa hadde ikke hatt tid til å følge meg ned alteret. Ikke hadde han fått oppleve å få barnebarn. Det var sårt.

Hvordan opplevde du kommunikasjonen med din far under sykdomsløpet?

– Jeg var aldri helt trygg på at det gikk så bra som han sa det gikk. Foreldrene mine har nok skjermet meg for mye, og jeg stolte aldri helt på at de fortalte meg hvor ille det egentlig var. Pappa viste aldri at han var redd mens han var kreftsyk.

Kine beskriver en manglende tillit i kommunikasjonen med sine foreldre når det kom til åpenhet og ærlighet om sykdommen. Til tross for at skjermingen var velment, opplevde Kine at hun måtte forsikre seg om at de hadde det bra, og at det ikke var noe de la skjul på. Kine påpeker at foreldrene har skjermet henne med gode intensjoner – de har ikke villet bekymre henne.

– Jeg har hatt en veldig ærlig samtale med dem om at de må ha åpenhet rundt slike ting. Det er ikke så greit å få beskjeder i etterkant, jeg vil gjerne være en del av prosessen, påpeker hun.

Føler du at skjermingen gjør mer skade enn godt?

– Det vet jeg ikke. Men den usikkerheten jeg kjenner på, skulle jeg gjerne vært foruten. Hadde de vært mer transparente, så hadde jeg ikke vært så stresset. Jeg er ikke et barn lenger, og har dermed ikke samme behov for at foreldrene mine er de sterke bautaene de var da jeg var barn.

Hvordan har du håndtert dine egne følelser rundt din fars kreftdiagnose?

– Jeg har nok prøvd å holde det litt på avstand. Å ikke stupe ned i den elendigheten om at nå er alt forbi. For meg har følelsene kommet på kveldstid, når man ligger og har tid til å gruble. Jeg er så knyttet til foreldrene mine, og har bekymret meg mye for dem. Spesielt da pappa var syk lå jeg og tenkte på om han hadde vondt, om han var ensom.

Spurte du han noen gang om det?

– Ja, jeg gjorde det, men da svarte han at alt var fint. Men pappa er en “tøysekopp”. Han tuller bort alt. Vi ble jo ofte nødt til å trekke oss inn på et eget rom på sykehuset fordi vi satt og lo så mye. Vi tulla med ting, og holdt humøret oppe. Pappa er utrolig positiv. Men som alle med en kreftdiagnose har nok pappa også kjent på frykt på et nivå. Men det var viktig for han å ikke vise det, så jeg oppfattet han aldri som redd.

Hva tenker du er viktig i kommunikasjonen mellom den som er kreftsyk og de som er pårørende?

– Det er viktig å være ærlig om situasjonen. Man trenger tid til å omstille seg og sette seg inn i hva som skjer, slik at man kan stille forventningene litt. Som pårørende vil man hjelpe til, og det krever litt tid å sette seg inn i hvordan man skal stille opp. Jeg tror det er naivt å tenke at man ikke burde fortelle sine nære om hva som skjer i tilfelle de blir redde.

Kine påpeker at man er en enhet som familie, og at hun hadde blitt utrolig lei seg om faren ikke hadde inkludert henne i kohorten hans mens han gikk gjennom kreftbehandling.

Den 9. juni var det duket for “Humor og kreft” på Kreftforeningens Vitensenter i Kongens gate 6. Sammen med Ung Kreft har Kine utarbeidet 24 tegneseriestriper. Samarbeidsprosjektet startet med ambisjoner om å rette fokus på ulike opplevelser man har med og rundt kreftsykdom, og at man ikke er alene i følelsene og tankene som oppstår.

– Tegneserieheftet skal tilby et skråblikk på det å være kreftsyk, pårørende og etterlatt. Det skal gå an å spøke litt med det, men samtidig også anerkjenne de vonde følelsene som følger med situasjonen. Det er så alvorspreget, så jeg tror det er viktig å kunne klare å le litt innimellom, forteller hun.

I din familie har dere jo også brukt mye humor gjennom kreftbehandlingen faren din har vært igjennom, hvor viktig tror du det er i en slik alvorlig situasjon?

– For meg har det vært helt essensielt. Man må kunne tulle med ting og bevare humoren – selv når man gjennomgår tøffe ting. Livet byr på sine utfordringer, og man skal igjennom en del tunge situasjoner. Om man ikke kan kødde litt med ting, så blir det fort veldig trist.

Kine påpeker at det er viktig med stor takhøyde, og å kunne le av ting når man bearbeider store utfordringer. Kine og familien er veldig glad i å le, og humor viste seg å bli en viktig medisin gjennom den harde kreftbehandlingen faren måtte gjennomgå.

Målet til Kine er også at de som leser tegneseriestripene skal kunne kjenne seg igjen i temaene som tas opp. Det kan oppleves som veldig isolerende når man rammes av kreft. Dermed er det fint å kunne kjenne seg igjen i andres historier, slik at man ser at man ikke er alene om følelsene og opplevelsene sine.

– Det skal være stor gjenkjennelsesfaktor i tematikken i tegneseriestripene, og det vil forhåpentligvis gi en trygghet i egen situasjon for de som leser.

Hvordan har det vært å lage disse tegneseriestripene?

– Man kjenner seg igjen i mange av historiene som sendes inn. Jeg har jo også hørt mange som har opplevd mer alvorlige situasjoner enn hva min familie har vært gjennom, og jeg synes det er en stor ære å få være med på dette prosjektet. Om folk kan få en litt lysere hverdag gjennom arbeidet mitt, så betyr det alt.

Kines far er i remisjon. Han har rukket å bli morfar til Kines ni måneder gamle sønn. Kine er takknemlig for at hun har fått inntatt morsrollen med sin far ved sin side, og at han til tross for kreftsykdommen har fått muligheten til å fortsette å delta i reisen hennes.

Se alle tegneseriestripene Kine har illustrert, eller bestill tegneseriehefte her.