Ta den hjelpen du kan få!

Frida hadde fullført masterutdanning, akkurat fått seg jobb i skolen og var i gang med å ta fatt på voksenlivet for fullt.

Nå var hun på aller siste tremåneders kontroll etter behandling av livmorhalskreft to år tidligere. Alt hadde sett helt fint ut. Men nå satt det en svulst på 5 cm på livmorhalsen med spredning til nærmeste lymfeknuter.

– Veldig alvorlig, sa legen.

Hun rakk å jobbe i én uke før hun måtte kaste inn håndkleet. Nå var den eneste jobben å bli frisk.

Fast forward to år, og her sitter Frida og smiler på en kontorstol i Oslo sentrum. Det gikk bra. Behandlingen virket. Og hun har fått seg jobb.

– Hvordan var veien tilbake til arbeidslivet, Frida?

– Den startet med full panikk. Jeg hadde ingen jobb å gå til i overskuelig framtid, det hadde jeg aldri opplevd før, jeg visste ikke om jeg kunne orke å stå i jobb, jeg visste knapt om jeg orket å gå en tur i marka – jeg ante ikke hva fatigue var, hadde hørt at man brått ble kjempesliten og var redd for å måtte stoppe ved et vann langt inni skogen og ikke klare å komme meg hjem igjen …

– Du er utdannet lærer …?

Ja, og jeg var veldig usikker på om jeg kunne klare å jobbe som det. Det er jo en jobb med mye folk og mye støy, med stadige skift i fokus og sånne ting. Men hva skulle jeg, med min utdanning, jobbe med hvis jeg ikke kunne være lærer?

NAV spurte om jeg hadde lyst på en jobbveileder. Og det hadde jeg ikke.

– Nei?

– Nei, jeg trodde det betydde at jeg måtte på kurs, at jeg måtte fylle ut masse skjemaer, masse byråkrati og sånn. Også ville jeg ikke være trengende, jeg ville klare meg sjøl …

Men så sa de at jeg i hvert fall kunne være med på et møte, og etter det var jeg overbevist. Dette skulle skje på mine premisser, de skulle bare hjelpe meg å søke jobber, ta litt av arbeidsbyrden bort fra meg.

– Det høres jo fristende ut for noen hver.

– Ikke sant. Og det stemte; jeg fikk en jobbveileder som hjalp meg med å søke jobber og som ringte rundt på jobber som ikke nødvendigvis lå ute. Sånn landet jeg et engasjement i Store norske leksikon.

– Hvordan hadde du det der?

– Kjempefint. På alle måter. Folk viste stor forståelse for sykdomsbakgrunn, at jeg fortsatt hadde fæle tanker om sykdom, at jeg trengte tid, at jeg noen dager ikke kom meg på jobb, at jeg andre dager kunne være litt lenger. Jeg hadde frie tøyler – og veldig hyggelige kollegaer som var interesserte og lette å prate med – om sykdom og helt vanlige ting, gjerne i samme samtale.

– Fikk du brukt det du har lært, som det heter?

– Jeg gikk over alle norskartikler som kunne være relevante for ungdoms- og videregående skole. Så ja, jeg fikk absolutt bruk for lektorutdannelsen min.

– Hva skjedde etter et halvt år? Fikk du mer hjelp?

– Ja, jobbveilederen fulgte meg i jobben også – vi hadde jevnlige møter med sjefen min der vi snakket om hvordan det hadde vært så langt og om vi trengte å gjøre eventuelle tilpasninger. Også hjalp han meg å søke nye jobber.

Og sånn havnet jeg her i Nye Tillen, som er et byrå som tilbyr språk- og teksttjenester. Jeg trives veldig godt.

– Hvilken betydning har NAV og jobbveileder hatt for din vei fra sykdom og ut i et arbeidsliv som du knapt hadde vært en del av før du fikk tilbakefall?

– Veldig stor betydning. Jeg fikk én å lufte tanker med underveis, og han ble en naturlig inngang og trygghet når jeg måtte fortelle en aktuell arbeidsgiver at jeg kanskje bare kunne jobbe 50 prosent, at jeg kanskje kom til å være sliten i perioder, særlig når det nærmer seg kontroll. Det at han var med gjorde det veldig naturlig å snakke om sykdomshistorie på jobbintervjuet – det har jeg bare god erfaring med.

– Han tok ikke over styringen?

– Nei. Alt var på mine premisser. Han var veldig sånn «vil du at jeg skal være med på intervjuet, vil du helst bare snakke selv, eller vil du at jeg snakker mest …?» Veldig fleksibel på sånne ting. Det ble til at han satt litt på siden, også forklarte jeg grunnen til at han var med. Det gjorde det veldig naturlig for meg å snakke om sykdomshistorien min.

– Har du et råd til andre strong independent men and women, som helst vil skaffe seg jobb på egenhånd?

– Ta imot all hjelp som folk tilbyr. Offentlige instanser venner og familie, ta imot alt. Du merker fort hva du har bruk for og hva du kan se bort ifra.

Det var også en ting jeg gjorde da jeg ble syk, tok kontakt med alle instanser på Kreftforeningens nettsider – «sexolog er sikkert bra, psykolog er sikkert bra» – jeg booka time hos alle og spurte «hva kan dere hjelpe meg med?». Det anbefaler jeg virkelig; det er ikke sikkert man vet hva man trenger selv. Jeg visste ikke det.

– Men jobb skulle du skaffe deg selv?

Ja. Det er ikke alt som gir mening alltid. Men jeg har jobba siden jeg var 16, skaffa meg jobber selv, tenkte ikke at det skulle være annerledes nå. Men det var det.