– Ung Kreft gir meg energi til å nyte hverdagen mer

Året er 2016, og sommeren har ankommet Japan. Nordvest i Tokyo, blant tettreiste og moderne bygg, gamle templer og den pulserende energien fra travle gater, ruver Nihon Universitetssykehus i Itabashi høyt. Det er her inne, ved hjelp av google translate, at Caroline Thanh Tran mottar den tunge beskjeden: Hun lider av en sjelden type kreft.

Rundt et halvår tidligere befinner Caroline seg i Bergen. Hit har hun flyttet fra Sandefjord i 2014 for å ta en bachelor i japansk språk og kultur. Om ikke lenge skal hun på utveksling til landet hun studerer, men hun sliter med plager legene ikke finner ut av hva er. Blant annet har hun smertefulle sår på hud og slimhinner. Det er ukomfortabelt å gjøre hverdagslige ting.

– Legene trodde det kunne dreie seg om infeksjon, sopp, eller lignende. Jeg fikk behandling for symptomene, men de gikk aldri bort. Fristen for å dra til Japan begynte å nærme seg, og jeg bestemte meg for å dra likevel, sier Caroline.

Kampen begynner

Med legepapirer og det hun trenger for ett års opphold, reiser Caroline til Tokyo. Her blir symptomene mye verre, og det går lenger og lenger mellom de smertefrie dagene. Sykehusbesøkene blir hyppige og skolefraværet høyt, mens legene forsøker å finne årsaken. Når Caroline halvveis ut i utvekslingsåret får vite at hun har kreft, kjenner hun en lettelse over å endelig finne ut av hva det er. Samtidig er alvoret tungt å ta innover seg.

– Shit – kreft, tenkte jeg. Jeg hadde ingen forbindelse til kreft. Det var helt fremmed. Situasjonen var selvfølgelig veldig vanskelig. De japanske legene var hyggelige, men det var utfordrende å kommunisere og snakke om følelser. Jeg ble litt overlatt til meg selv, selv om jeg hadde jentene jeg bodde i kollektiv med.

Caroline får vite at hun har Langerhans-celle histiocytose. Et overskudd av hvite blodceller fører til at de samler seg og angriper ulike systemer i kroppen. Forskere strides rundt hvorvidt det virkelig kan defineres som kreft, men sykdommen oppfører seg slik. Behandling utføres gjerne av onkologer med cellegift og stråling. LCH kan være livstruende, men prognosen er jevnt god.

Hjemkomst

Caroline velger å fullføre utvekslingsåret. Det er først når hun kommer hjem igjen til Norge at hun får full utredning og kan starte behandling for selve sykdommen, fremfor bare symptomene. Hun tilbringer en måned på sykehuset og starter på ulike behandlinger, som ikke fungerer så godt som håpet. Etter hvert starter hun på cellegift.

– Det tyngste for meg var alle smertene, og cellegift fikk meg til å innse at dette var alvorlig. Jeg ble fortalt at jeg kom til å miste håret. Da ville jo alle kunne se at jeg var syk, og håret var en så stor del av min identitet. Det var den skumleste delen.

Caroline er en kreativ sjel som ofte har flere prosjekter på gang. Etter å ha fullført bachelorgraden får Caroline behov for å dyrke denne siden av seg selv igjen. Hun søker og kommer inn på visuell kommunikasjon på Universitetet i Bergen. Når det blir tid for bacheloroppgaven, ønsker hun å ta for seg temaet hårtap. Det resulterer i en informasjonsvideo. Over flotte illustrasjoner og visuelle virkemidler lyder Carolines stemme:

– Når håret plutselig blir borte, kan det kjennes som du har mistet en del av deg selv. Du føler deg ensom og annerledes. Selv om du føler det slik, er du slettes ikke alene. Det er veldig mange som går gjennom det samme, og dette bør vi dele med hverandre.

Givende å være frivillig

Det er mens hun gjør undersøkelser til oppgaven at hun kommer i kontakt med Ung Kreft. Selv om Caroline har vært syk lenge, har ikke informasjon om tilbudet nådd henne. På et møte for Ung Kreft Vestland velges hun til kasserer, og senere til leder for fylkesgruppen.

– Jeg så at det var høyt engasjement, og at de planla å få til mange morsomme aktiviteter gjennom året. Jeg fikk et godt øye til organisasjonen og lurte på hvorfor jeg ikke hadde blitt med tidligere. Å kunne være med å påvirke og ta del i et fellesskap jeg følte jeg hadde gått glipp av de siste årene som syk, var hovedsakelig årsakene til at jeg ble med.

Fortsatt er Caroline under behandling, med en deltidsjobb på siden. Hun mener hun har sluppet de verste bivirkningene, selv om noen av dem har tæret på både humør og selvtillit. Håret er tynnere, men ikke helt borte. Engasjementet i Ung Kreft beskriver hun som et givende ansvar og et lyspunkt som bygger henne opp, hvor hun kan gjøre koselige ting med andre flotte folk i en lignende situasjon.

– Nå er jeg ferdig å studere, noe som gir meg mer overskudd å bruke på frivillighet. I stedet for at dagene kun går til behandling og jobb, kan jeg gjøre noe gøy ved siden av som motivere meg til å gå fremover. Ung Kreft gir meg energi til å kunne nyte hverdagen mer.

Et trygt sted

Caroline beskriver et godt og sosialt miljø bestående av mange ulike mennesker. Det er fylt med latter, men også av en forståelse man kanskje ikke like lett finner andre steder.

– Her kan du bare være, sammen med andre som går gjennom det samme som deg. Det er et sted å føle seg trygg. Når man blir syk eller mister noen, kan man jo føle at man faller litt utenfor når det kommer til skole, venner og lignende. Da er det kanskje lettere å kunne dele tanker og følelser, selv om det ikke er et krav, med noen som bedre forstår.

Caroline er ikke i tvil om at hun vil bli værende som frivillig i Ung Kreft så lenge hun har mulighet. Her har hun opplevd stor personlig utvikling, bygget et sosialt nettverk og kunnet delta på artige og spennende aktiviteter - både lavterskel og av typen som krever litt planlegging. Hun anbefaler varmt andre som har erfaring med kreft, indirekte eller direkte, å involvere seg i kampen mot den.

– Bli med dersom du engasjeres av saken, liker å bidra og skape et godt miljø. Vil du ha erfaring med frivillig arbeid, er Ung Kreft et godt sted å begynne hvor du får veldig mye ut av det, avslutter Caroline med et smil.