– Vi klarer oss ikke uten deg!

I én uke rakk hun å bekymre seg for hvordan hun og mannen skulle leve på én inntekt.

Så fikk hun en telefon.

– Hva skjedde, Fika?

– De ringte fra et stort konsulentselskap her i Bergen hvor jeg tydeligvis hadde søkt en stilling i administrasjonen. Det kunne jeg ikke engang huske. Men dagen etter stilte jeg på intervju – det var en fredag – og mandagen etter startet jeg i ny jobb!

– Hvordan var det å gå i gang med en ny jobb med en helt fersk negativ erfaring fra din tidligere arbeidsplass?

– Jeg var veldig redd for å si noe om kreftsykdommen; jeg hadde sett konsekvensen av å være åpen. Det ville jeg ikke være denne gangen.

– Hvordan ble du tatt imot?

– Jeg ble bra behandlet av alle! Men det viste seg at jobben var mer fysisk krevende enn jeg hadde trodd; bedriften var midt i en flytteprosess. En dag jeg sto og snakket med prosjektlederen for flyttingen, begynte jeg plutselig å skjelve. Jeg var så sliten og begynte å grine. Hun lukket døra til kontoret mitt, og jeg fortalte henne alt, og at jeg ikke hadde kapasitet til å gjøre alle disse oppgavene. Hun tok det veldig fint, ga meg en klem, var så varm med meg, og det hadde jeg aldri opplevd før.

– Du åpnet opp, men bare til noen ganske få?

– Da flytteprosessen var over, tenkte jeg at det kom til å bli litt roligere dager, men tempoet var fortsatt høyt.

En dag var jeg i et møte med kundeansvarlig hos en leverandør. Vi har et tett samarbeid, og hun er tilfeldigvis søster til en av lederne her på huset. Hun spurte om det gikk bra med meg. Jeg sa det som det var, at jeg har hatt kreft og at jeg var ganske så sliten …

Hun ba om å få fortelle om situasjonen min til søsteren sin, og det ga jeg henne lov til; jeg hadde jo hatt lyst til å fortelle, men aldri funnet en naturlig måte gjøre det på. Nå åpnet hun en dør for meg.

Dagen etter tok denne lederen tak i meg.

– Hva skjedde?

– Jeg fortalte at jeg hadde vært redd for å fortelle om krefthistorien min, at jeg var redd for å miste jobben; jeg var på en midlertidig kontrakt, det nærmet seg fornyelse av den. Hun sa at jeg ikke hadde trengt å være redd for å fortelle, at de selvfølgelig ikke ville sagt meg opp på grunn av det.

«Fika, vi klarer oss ikke uten deg, rett og slett», sa hun. Jeg ble møtt med en takknemlighet jeg ikke hadde opplevd før, jeg følte meg verdsatt og at de så meg, selv om jeg har hatt kreft.

Det føltes også veldig godt at de hadde jobbet med meg i fire måneder og sett at jeg faktisk kan være i arbeid, at jeg kunne ta mer ansvar og håndtere det bra.

– Har arbeidshverdagen endret seg etter det?

– Etter den praten var jeg veldig tydelig på at jeg ikke vil at de skal behandle meg annerledes nå som de vet at jeg har hatt kreft. Jeg ble betrygget på at det kom de ikke til å gjøre, men at de heller kunne vise mer forståelse nå; dersom jeg er borte fra kontoret en dag, kommer litt seint eller må ha hjemmekontor så vet de hvorfor.

– Hva har det betydd for deg å være åpen om sykdommen på jobben?

– Jeg har fått mer energi og livsglede, og er ikke så redd lenger. Jeg kunne virke deprimert, hadde konstant vonde tanker og følte meg annerledes. Før sykdommen var jeg sosial og modig og hadde mye selvtillit. Men på grunn av kognitive plager har jeg slitt med å uttrykke meg og vært skikkelig klein i samtaler. Du aner ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å si «Jeg er ikke dum, jeg har bare hatt kreft!».

Å være åpen har bygget meg opp som person. Jeg er blitt modigere, jeg tør å ha samtaler med folk, og hvis det faller naturlig, forteller jeg at jeg har hatt kreft, at jeg kan være litt rotete noen ganger, at jeg har litt sånn bomullshjerne … Og alle som hører, har tatt det så godt imot.

– I hvilken grad ville du tenkt annerledes på dette med åpenhet om du ikke hadde hatt en kjip opplevelse der du jobbet før?

– Da hadde jeg vært åpen allerede på intervjuet. Jeg er egentlig en ganske åpen person. Men etter de dårlige opplevelsene turte jeg ikke gjøre det igjen. Det kunne spart meg for en del smerte; den forrige jobben var bare et levebrød ved siden av studiene, men jeg tenkte at hvis ikke engang de vil ha meg, så vil i hvert fall ingen andre det. Det knakk alt jeg hadde av selvtillit og drømmer. Jeg tenkte at jeg ikke var verdig noe annet.

– Har du råd til andre om dette med åpenhet?

– Jeg tenker egentlig at man bør være åpen uansett. Hvis det får en negativ virkning, viser det bare at den arbeidsplassen aldri var for deg. Man bør være åpen for sin egen del, synes jeg, hvis ikke kan man risikere å ødelegge seg selv. Hvis vi ikke er åpne om dette, vil ikke problemet bli løst. Hvis alle har en negativ opplevelse, og er stille om det, da skjer det aldri en endring. Og vi trenger en forandring.