– Nå skal jeg leve for pappa

Mange unge opplever at en av foreldrene får kreft. Kine Nikoline Andresen Lervik (22) var dobbelt så uheldig – både moren og faren fikk kreft med bare ukers mellomrom. Etter fire tunge år begynner hun å se lysere på livet, selv om hun savner faren.

Sommeren 2017 flyttet Kine og familien fra barndomshjemmet utenfor Trondheim og inn til byen. Kine var 19 år og så frem til en fersk start med ny praksisplass som barne- og ungdomsarbeider.

Lite ante hun om hva livet skulle ha i vente for henne de neste årene.

Samme sommer dro familien på sydentur. Nede i varmen fikk faren problemer med magen. Det gikk ikke over, så hjemme i Norge bestilte han time hos legen. Der fikk han henvisning til CT.

Mange spørsmål

– Jeg gruet meg forferdelig da vi ventet på svaret fra CT. Jeg hadde så mange spørsmål, men ingen svar kunne forberede meg på sjokket. Da prøven viste ondartet kreft, raste verden sammen for meg, forteller Kine.

Kine ble sykmeldt fra praksisplassen hun så vidt hadde begynt på. All tankevirksomhet gikk til å gruble over faren, sykdom og død. Hun håpet inderlig at han skulle bli frisk.

Ung Pårørende

Kreftkoordinator var en god støtte for Kine. Gjennom henne fikk hun tilbud om å møte andre i en liknende situasjon ved å delta på Ung Pårørende.

– Det var godt å snakke med noen som kunne skjønne hva jeg gikk gjennom. Jeg var jo ny i byen og holdt på å få nye venner. Men det var også mange på Ung Pårørende som hadde mistet foreldre, så jeg hadde litt blandede følelser. Jeg ville jo ikke miste pappa, forteller Kine.

Det utenkelige

Bare to uker etter at faren hadde fått påvist kreft, begynte moren å glemme ord. Helt hverdagslige ord som «oppvaskmaskin» var vanskelig å komme på. De fryktet alzheimer og bestemte seg for å få det undersøkt.

En ny bombe ble sluppet. Moren hadde også kreft. Igjen vellet redselen frem for at kreften skulle ta fra Kine noe av det kjæreste hun hadde.

– Jeg fikk helt sjokk. Jeg tenkte det ikke var mulig og lå mye i senga med panikk, forteller hun.

Dagene gikk med til å besøke faren og etter hvert moren på sykehuset. Hun beroliget faren med at det ville gå bra med moren, og moren med at det ville gå bra med faren. På innsiden hadde Kine vanskeligheter med å tro på noe av det hun sa.

God hjelp i psykolog

Hun ble rådet til å snakke med en profesjonell om det hun gikk igjennom. Kines forsikring dekket ti timer hos psykolog, og ved å ta timene privat fikk hun raskt en avtale.

– Jeg husker på første timen at jeg spurte fortvilet hva jeg skulle gjøre hvis jeg mistet både mamma og pappa. Jeg fikk ikke noe svar, men det var godt å sette ord på følelsene, forteller hun.

Kine ville ikke «bruke opp» de nye vennene på kreft og død, og de gangene hun fortalte om det hun gikk igjennom, opplevde hun at de trakk seg unna. Heldigvis fikk hun god støtte og forståelse på praksisplassen.

Kine og faren før han ble syk.

En annerledes jul

Moren ble operert etter bare to uker. Svulsten var godartet og prognosene gode. Men frykten slapp ikke taket av den grunn. Dagen før operasjonen lurte Kine på om det ville bli siste gangen hun fikk se mammaen sin. Den sju timer lange operasjonen føltes forferdelig. Kine lå hjemme og grublet og gråt.

Operasjonen var vellykket. Kirurgene fikk ut all kreften og ettervirkningene var moderate. Det gikk stadig bedre med moren, og all oppmerksomhet ble viet faren som fortsatt fikk behandling. Først stråling og så operasjon like før jul.

– Det ble en annerledes og trist julaften siden pappa lå på sykehus. På kvelden åpnet vi pakkene og facetimet pappa da gavene hans ble åpnet. Det var jo ikke sånn det skulle være, sier Kine.

Ny kontroll

Kreftbehandlingen hadde god effekt, og faren ble skrevet ut av sykehuset. Etter hvert overtok hverdagene for sorg og redsel. Lenge virket det som familien var ferdige med kreft og behandling. Kine hadde fått praksisplass i en ny barnehage, og hele familien gledet seg over dette, ikke minst Kine selv. Hun var også i gang med å ta kjøretimer. Derfor grudde hun seg ikke særlig i forkant av farens kontroll i august. Og nettopp derfor var beskjeden så knusende: Kreften hadde spredt seg til binyre og lever.

Kine prøvde å holde motet oppe. Hun nærmet seg fagprøven, men hun hadde god støtte i kjæresten og bestevenninna. Faren sa at det nok skulle gå bra denne gangen også. Men foreldrene hadde ikke fortalt alt. Spredningen var omfattende og prognosene dårlige.

– Han ville nok skåne meg

Faren gjennomførte nye runder med cellegift og operasjon. Han ble veldig dårlig av kreftbehandlinga, men prøvde iherdig å oppmuntre Kine.

– Så typisk pappa. Han ville meg bare det beste, og at jeg skulle ha det bra. Han ville nok skåne meg. Kanskje var det grunnen til at jeg klarte både fagprøven og oppkjøringa i denne perioden, sier Kine.

Ny vår, ny nedtur

Månedene gikk, og det ble en ny vår. Kine ble rådet av kreftkoordinatoren til å bli med på neste kontroll. Det ville være best å få høre informasjonen direkte.

På legekontoret fikk familien vite at det ikke var mer å gjøre for at faren skulle bli frisk. De skulle prøve én cellegift til, men nå var det bare snakk om livsforlengende behandling.

– Jeg kunne ikke fatte at det var mulig. Enda en runde, liksom. Og denne gangen ville han ikke bli frisk engang, forteller Kine.

Giftemål og sykeseng

Faren var mye på sykehuset, men klarte faktisk å være en del hjemme også. Han klamret seg til håpet om at cellegiften skulle virke, eller at det skulle dukke opp en annen kur.

– Hjemme ble det som et sykehusrom med seng og medisiner. Sykepleiere kom og gikk hele tida, forteller Kine.

En dag hun kom hjem, ble hun møtt av både moren og faren. De hadde en nyhet: De skulle gifte seg.

– Jeg ble helt satt ut. De hadde vært sammen i over 30 år uten å snakke om ekteskap, og så skulle de styre med det nå. Min respons var: «Javel, har dere fått svarene nå, cellegifta virker ikke?», forteller Kine.

Foreldrene giftet seg på rådhuset dagen etter. Selv klarte hun ikke å være med.

Vanskelig å få sykmelding

Hun gav beskjed til jobben om at hun ikke kunne komme. Hun hadde ikke overskudd, og hun ville ikke risikere å ta med smitte fra barnehagen hjem til faren som hadde dårlig immunforsvar.

– Jeg ble møtt med full forståelse. Jeg måtte prioritere pappa, tida med ham ville jeg jo ikke få tilbake, forteller Kine.

Verre var møtet med den nye fastlegen som ikke ville skrive ut sykmelding. Til slutt ble det farens fastlege som ordnet det.

Ingenting usagt

Kine er i ettertid glad for at faren valgte å være mest mulig hjemme. Hun satt gjerne hele dagen sammen med ham. De snakket om alt og ingenting. Andre ganger var han stille og innesluttet. Hun kunne se den spreke og sosiale faren bli stadig svakere.

Det verste var kveldene, når det nærmet seg leggetid. Ville han være i live i morgen tidlig?

Etter hvert tok kreften mer og mer over. Mot høsten ble han lagt inn og tungt medisinert. Morfinen gjorde at han virket forvirret i det ene øyeblikket og sløv og uinteressert i det neste. Han kunne snakke om ting fra langt tilbake som om det var nåtid. Den sterke pappaen liknet mer og mer et skjelett som bare lå til sengs. Kine og resten av familien satt ved hans side og prøvde å være til stede for faren. Samtidig var realiteten vanskelig å ta inn over seg.

– Det var så uvirkelig at det var pappaen min som lå der og lagde rare lyder. Jeg kunne ikke tro at dette skulle skje ham, sier hun.

Googlet «dødsleie»

Ingen hadde sagt rett ut at faren lå for døden, men Kine hadde googlet symptomene. Han kunne sjekke av for alle. En kveld han var ekstra dårlig, ba Kine en venninne om å overnatte hos seg. På sykehuset sov moren i en egen seng ved siden av faren.

– Klokka halv fem ringte mamma. Da hadde hun våknet og ikke hørt pusten til pappa. Han hadde sovnet inn, forteller hun.

Vanskelig å forstå

De neste dagene og ukene husker hun bare glimtvis. Hun husker hun ble hentet av onkelen, at hun ble spurt om å være med å stelle faren.

– På et vis gav det mening å måtte forholde seg til det praktiske med begravelsen. Og det hjalp at begravelsesagenten kjente pappa, sier Kine.

Hun husker forberedelsene til begravelsen, at hun skrev en tale som presten leste opp. Men det var rart å høre på, vanskelig å forstå at faren var død.

Store deler av døgnet gikk til å sove og sørge. Alene og sammen med familie, venninner og kjæresten. I tillegg fikk hun god kontakt med en person i Ung Kreft sin Facebook-gruppe for unge pårørende, som også hadde mistet en forelder. På chat delte de tanker og erfaringer.

Tok grep

Til slutt var det kjæresten som tok grep og pushet Kine tilbake til normaliteten.

– Han fikk meg ut på turer og dagligdagse ting som å gå i butikken og møte venninner. Og det gjorde etter hvert godt å få tankene over på noe annet, ikke bare ligge inne og synes synd på meg selv, forteller Kine.

– Nå skal jeg leve

Nå, ett år etter farens død, har Kine stadig flere gode og færre tunge dager. Jul, bursdager og høytider er vanskelige. Det er trist å aldri kunne gi en bursdagsklem til faren. I stedet går hun på kirkegården og besøker graven.

– Sorgen går i bølger, men det blir stadig flere lyspunkt å glede seg over. Jeg har brukt mange år på kreft, men nå skal jeg leve – leve for pappa, forteller Kine.

Tidlig voksen

Erfaringene fra den vonde tiden har hun med seg videre. Kine har følelsen av å bli tidlig voksen. Samtidig har hun, moren og broren kommet nærmere hverandre enn før.

– Er det noe årene med kreft har lært meg, er det at ingen kan ta noe for gitt. Og at man må sette pris på tiden man har og gjøre det beste ut av den, sier hun.

Gode valg, god helse

Kine husker en av samtalene hun hadde med faren om livet og døden. De snakket om hvor tilfeldig alt er. Hun poengterte at ingen har noen garanti, at den neste dagen kunne hun bli påkjørt av en buss og livet være over. Da gråt faren for første gang så hun så det. Han fikk henne til å love å leve lenge og få mest mulig ut av livet.

– Fra da av lovet jeg å prioritere bedre. Nå tar jeg gode valg for egen helse gjennom trening og kosthold. Jeg henger meg ikke så lett opp i småting lenger, men tenker jeg er bra nok som jeg er. Jeg vil bruke tid på folk jeg har lyst til å være sammen med og gjøre ting som gir meg glede. Det skylder jeg pappa, forteller Kine.

Tips til etterlatte

Har du mistet en du er glad i? Vi har samlet noen tips fra andre unge etterlatte, som kan hjelpe deg på veien.