Ung Kreft sin hederspris til Gunhild Næss

Gunhild Næss (34) fra Stavanger har dukket opp mange steder de siste årene: på tv, i podcaster, aviser, magasiner, som foreleser og på Stortinget for å kjempe for bedre oppfølging av seksuell helse.

Men da hun i 2012 fikk eggstokkreft, var ikke åpenhet rundt sykdommen et tema. Hun skammet seg.

– Jeg fikk en «gammel dame»-sykdom. Nesten ingen unge får eggstokkreft. Jeg hadde dårlig selvbilde fra før, og da passet det dårlig med kreft i indre kjønnsorganer. Jeg trodde aldri jeg kunne ha sex igjen, sier hun.

Cellegift og stråling førte til store forandringer i underlivet. Etter hvert kom hun i kontakt med en sexolog ved Stavanger universitetssykehus.

– Hun fikk meg til å forstå at jeg fremdeles kunne ha et godt sexliv, men det ville bli annerledes enn før, sier hun.

– Vi ble faktisk gode venner og er det fremdeles. Hun oppfordret meg til å bli sexolog, siden jeg var så opptatt av temaet.

Gunhild var egentlig førskolelærer, men fulgte oppfordringen og utdannet seg til å bli autorisert sexolog.

– Jeg startet opp en klinikk i Stavanger. Deretter tok det ikke lang tid før Gynkreftforeningen ringte og lurte på om jeg ville jobbe i en liten stilling som sexologisk rådgiver for dem. Det ville jeg selvfølgelig, forteller hun.

De fleste som går igjennom kreftbehandling, opplever at sexlivet blir påvirket. Mange vet ikke hvor de skal få hjelp, eller om det går an å gjøre noe med problemet i det hele tatt.

– Jeg har møtt mange som tror at sexlivet er helt ødelagt etter kreftbehandlingen, slik jeg også trodde, og at det kommer til å være sånn for alltid. Det stemmer ikke. Mennesker har overraskende mange måter å kjenne seksuell nytelse på. Min jobb som sexolog er å opplyse folk om hvordan de kan finne nytelse igjen.

Hun legger til at det ikke er skummelt å gå til sexolog.

– Det er bare en samtale. Og på slutten av samtalen har du kanskje lært noe nytt og fått et håp.

Gunhilds krefthistorie startet allerede da hun var 10 år. Da fikk moren hennes kreft. Hun døde da Gunhild nettopp var ferdig med sin første kreftbehandling.

– Deretter har det gått slag i slag, egentlig, med flere tilbakefall, fire svære operasjoner, og utallige runder med cellegift og stråling.

Underveis gikk hun fra å være skamfull over kreftdiagnosen til å stå frem og fronte bedre oppfølging av seksuell helse under og etter kreftbehandling.

– Stavanger Aftenblad kom bort til venninnegjengen min under Stafett for livet og spurte om de kunne gjøre et intervju. Det endte med at jeg havnet på forsiden i bare undertøyet, hvor overskriften var «Trodde jeg aldri kunne ha sex mer». Da var jeg ute av «kreftskapet», for å si det sånn, forteller hun.

Mange har fulgt henne gjennom oppturer og nedturer på Instagram. Der har vi sett henne surfe langs Jærstrendene, på reiser i inn- og utland og på adrenalinpumpende aktiviteter som å kjøre RIB og helikopter. Nylig delte hun et nedslående innlegg om at kreften har forverret seg.

– Jeg har fått dommen min. Jeg skal dø. Nå kjører jeg åpenhet hele veien ut av livet, i tilfelle det kan være nyttig for andre å følge meg den siste tiden. Jeg er jo ikke den eneste i verden som er døende.

Livskvaliteten er allerede kraftig påvirket. Hun får sondemat og har redusert energinivå – for å nevne noe.

– Heldigvis har jeg ikke noe særlig smerter, så jeg har fine dager. Eller, jeg er nok deprimert på grunn av sorgen over å skulle dø, men jeg passer likevel på å gjøre kjekke ting sammen med venner og familie. Jeg kan ikke kaste bort de gode dagene når jeg ikke har så mange igjen, forteller hun.

Akkurat dette er Gunhild opptatt av, at man må ta aktiv del i livet.

– Jeg mener alle har et personlig ansvar for å ikke kaste bort livet man er blitt tildelt. Det er lett å synes synd på meg og andre som er veldig syke, og det er lett å marinere seg selv i offerrollen. Og ja, det er kanskje synd på oss, men det er ingen unnskyldning for å ikke gjøre det beste ut av situasjonen.

– Hvis alt du klarer er å gå noen skritt om dagen og få litt sol på nesa, så må du gjøre det. Da har du allerede snudd tankegangen din. Da kan du lete etter en ny mulighet til å gjøre noe fint, i stedet for å være bitter for alt du ikke får til.

En ting Gunhild har lært i løpet av alle årene med sykdom, er at livskvalitet er viktigere enn livslengde.

– Jeg vil ikke leve for enhver pris. Det kommer et punkt og så er det ikke verdt det mer. Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er redd for dårlig livskvalitet når kroppen blir gradvis verre.

Hun er ikke religiøs og tror i utgangspunktet ikke på et liv etter døden.

– Jeg tenker ikke mye på selve døden. Jeg hørte et sitat en gang om at «andre har gått den stien før, så da finner jeg vel fram». Men det hadde jo vært fint om det var noe mer. I så fall skal jeg treffe mamma. Det gleder jeg meg til. Hun har jeg savnet lenge nå.

Da Ung Kreft ringte for å overrekke beskjeden om at hun var årets hedersprisvinner, holdt hun på å gå i bakken.

– Jeg stod mellom noen reoler på «Kvaddå» (kjøpesenteret Kvadrat, red.anm.) og trodde ikke på det styreleder Asgeir sa. Jeg ble helt skjelven, følte beina sviktet under meg og fikk ikke frem et ord. Meg, liksom? For en ære!

Hun kom kvinnesterk til jubileumskonferansen sammen med 11 gode venninner som var der for å heie henne frem. I tillegg hadde hun med seg en sykepleier som hjalp til med sondemat og medisiner.

– Mine tre beste venninner fra Stavanger hadde ikke sagt de skulle komme. Da jeg kom ned rulletrappa på Gardermoen, stod de der med flagg i hendene og ropte på meg. Gledestårene bare spruta. Tenk så heldig jeg er som har så flotte folk i livet mitt!

Hun mottok hedersprisen til stående applaus og høylytt jubel.

– Jeg er så rørt og ydmyk over at jeg fikk oppleve dette. Det betyr mer enn jeg klarer å uttrykke. Jeg er skikkelig stolt over meg selv, sier hun.

– Jeg er også inspirert av de andre som har mottatt prisen før meg, og da spesielt Ida Øye Bjørkvold. Hun var en stor inspirasjon i måten hun delte på. Nå håper jeg at jeg kan inspirere noen andre.

Etterord: I begynnelsen av juni mottok vi den triste beskjeden om at Gunhild Næss er død. Våre tanker går til hennes nærmeste familie og venner. Vi minnes Gunhild som en inspirator, forkjemper og hederskvinne.