Ventet hele ungdomstiden på at pappa skulle dø
For fem år siden fikk faren til Lenard Ivar Bongon Amundsen (18) kreft. Selv om ingen fortalte det til ham, forstod han etter hvert at faren kom til å dø. De siste to årene har han levd i konstant forberedelsesmodus. Ville faren dø i dag? I morgen? Eller neste måned? Ingen spurte hvordan dette påvirket Lenard Ivar. Til slutt måtte han selv oppsøke hjelp.
Lenard Ivars foreldre skilte seg da han var barn. Foreldrene valgte å bli boende på det lille tettstedet Skjold ved Haugesund slik at det skulle bli enkelt for ham å beholde kontakten med begge. Husene var i gåavstand fra hverandre, men en regntung dag kom faren kjørende hjem til morens hus for å hente ham. I bilen fortalte faren at han hadde fått lungekreft.
– Jeg var så ung at jeg forstod ikke helt hva det innebar. Men jeg fryktet ordet «kreft» og ble veldig redd. Men så snakket vi ikke så mye mer om det, forteller han.
Fikk ikke nok informasjon
En kreftkoordinator kontaktet Lenard Ivar og informerte om tilbud for pårørende. Men han følte ikke for å være med på noe av det. Han ville bare leve livet på samme måte som kompisene.
– I starten tenkte jeg at pappa kom til å bli frisk igjen. Men da jeg begynte på ungdomsskolen, ble jeg mer moden samtidig som formen til pappa ble verre. Da begynte jeg å ane at det ikke var sikkert at det skulle enda bra.
Lenard Ivar forsøkte å spørre faren hvordan han hadde det, men fikk bare korte, generelle svar.
– Han ville skåne meg, men det gjorde meg bare mer bekymra. Jeg skulle ønske han kunne fortelle hvor han hadde vondt og hvordan han følte seg, slik at jeg bedre kunne forstå hva han gikk igjennom.
Av og til var faren så langt nede at han brøt ut: «Jeg vil bare dø nå, så er det over».
– Da ble jeg redd, men visste ikke hva jeg skulle si. Hva svarer man til noe sånt?
Klarte ikke å håndtere alt alene
Lenard Ivar fikk en annerledes ungdomstid. Han var avhengig av at foreldrene kunne kjøre ham til fritidsaktiviteter. Når moren var på jobb, kom han ingen vei siden faren ikke var i stand til å kjøre. Han ble sittende hjemme mens kompisene fant på mye gøy.
Etter som ungdomstiden gikk, var det ikke lenger noen tvil; faren kom til å dø. Men ingen visste når. Lenard Ivar kontaktet sykehuset for å få mer informasjon.
– De sa at pappa hadde alt fra to uker til noen få måneder igjen å leve. Men så endte han med å leve i halvannet år til. Det er lenge å tro hver dag at faren din skal dø.
Lenard Ivar flyttet til Haugesund for å starte på helsefag på videregående. Hjemme på Skjold fikk faren stadig infeksjoner og ble innlagt på sykehus.
– Jeg kjente ingen i Haugesund og bekymret meg konstant for pappa. Så kom koronaviruset, og jeg ble sittende alene med tankene mine på hybelen. Det endte i en dyp depresjon. Jeg visste ikke at gutter kunne få det.
Lenard Ivar dro til fastlegen og fortalte hvordan han hadde det. Fastlegen tok tak og sendte ham direkte til en psykolog.
– Det hjalp veldig. Endelig kunne jeg fortelle noen om alle bekymringene mine. Etter et halvt års tid med samtaler kom jeg meg ovenpå igjen, sier han.
Forberedte seg på det umulige
I april 2022 ble Lenard Ivar ferdig med praksis i helsefag. Han skulle egentlig besøke faren på sykehjemmet dagen etter, men ble i stedet igjen i Haugesund for å feire praksisen med vennene sine. Han avtalte å treffe faren på søndagen i stedet. Klokken 3 på natten fikk han melding fra tanten om at faren var dårlig. Han dro til sykehjemmet så snart det ble morgen.
– Jeg så med en gang jeg kom inn at nå kom det til å skje. Han kunne ikke lenger snakke og så ikke ut som seg selv. Jeg satte meg ned og holdt ham i hånda. Etter hvert ble det større og større mellomrom mellom hvert pust. Etter jeg hadde vært der i fire timer, pustet han for siste gang.
I flere år hadde han forberedt seg på at faren skulle dø.
– Men ingenting kunne ha forberedt meg på hvordan det var da det faktisk skjedde. Jeg ble helt knust. Jeg klarer ikke å forklare hvor knust jeg ble. Og jeg angret så forferdelig på at jeg ikke besøkte ham på lørdagen mens han ennå kunne prate.
Dagen etter at faren døde, kom en kreftkoordinator med noen brosjyrer rettet mot folk som har mistet en de er glad i. Men Lenard Ivar klarte ikke å lese dem.
– Tiden etter pappas død var helt kaotisk. Det var påskeferie og alle skulle liksom kose seg, men så satt jeg og planla pappas begravelse. Jeg husker nesten ingenting fra de dagene.
Skulle ønsker flere brydde seg
Lenard Ivar savner faren. Han savnet ham under vitnemålsutdelingen. Han savnet ham da han kom inn på studiet han ønsket seg. Han savnet ham da han fant seg en leilighet i Stavanger.
– Pappa var så handy. Han kunne fikse biler, hus og rør. Jeg rakk aldri å lære meg noe av det. Det er vondt å tenke på. Men jeg vet han ville vært stolt over at jeg skal ta fagbrev som portør.
Ungdomstiden ble vanskelig for Ivar Lenard. Når han ser tilbake, er det spesielt en ting han skulle ønske var annerledes.
– Jeg skulle ønske at flere fagfolk spurte hvordan det gikk med meg. Jeg fikk noen brosjyrer, men ellers var det ikke så mye. Jeg måtte selv spørre om hjelp. Jeg tror også det hadde vært fint å snakke med andre unge pårørende i samme situasjon.
Likevel ser han optimistisk på fremtiden.
– Jeg er stolt over meg selv og alt jeg har klart å oppnå. Selv da jeg var deprimert, gikk jeg alltid på skolen – bortsett fra én dag. Nå skal jeg først ta fagbrev og så studere videre etterpå.
– Jeg har bestemt meg for å være åpen om hva jeg har vært igjennom. Det hjelper at folk vet, slik at jeg ikke må bære på alt selv.
Trenger bedre oppfølging
22. september er den årlige Pårørendedagen, og årets tema er likestilling. Daglig leder i Ung Kreft, Annika Fallsen Huhtala, sier at langt fra alle unge får den informasjonen og oppfølgingen de har krav på.
– I 2010 fikk helsepersonell plikt til å kartlegge og ivareta barn og ungdom under 18 år som pårørende. Dessverre er det mange som ikke følges opp slik de skal, sier hun.
I 2018 ble plikten utvidet til å også gjelde mindreårige søsken og etterlatte.
– Alt dette ser bra ut på papiret, men unge trenger en annen oppfølging enn voksne. Lenard Ivar opplevde at den eneste hjelpen han fikk fra helsevesenet, var noen brosjyrer. Det han egentlig trengte var at noen så ham og brydde seg om ham. Slike historier hører vi mange av, utdyper hun.
Når ungdommene fyller 18 år, er de per definisjon voksne og må klare seg selv.
– Det er ingen som automatisk blir voksne den dagen de fyller 18. Hjernen til unge gutter er ikke ferdig utviklet før de er 25 år. Det er ingen tvil om at unge voksne er sårbare og trenger mer omsorg enn det som tilbys i dag.
Ung Kreft har flere tilbud rettet mot unge pårørende og etterlatte mellom 15 og 35 år. Annika oppfordrer alle til å dele tilbudene med noen de tror har nytte av dem.
– Hos oss kan du snakke med en likeperson. Vi har også samtaletilbud i grupper hver tredje uke, og så arrangerer vi hvert år en sommerleir for unge pårørende og etterlatte. Her kan du treffe andre i samme situasjon som deg, slik at du ikke lenger føler deg så alene.
Annika understreker at Ung Kreft sine tilbud ikke er en erstatning for manglende tilbud i det offentlige.
– Helsepersonell kan ikke lene seg på at vi følger opp mange unge pårørende til kreft, de må selv finne tid og ressurser til å følge opp denne gruppen. Det vil spare enkeltpersoner for mye smerte, og det vil spare samfunnet for store kostnader dersom den manglende oppfølgingen på sikt fører til større psykiske problemer.